Mumbai er en stor by med ufattelig mange mennesker. Med Indias økonomiske oppblomstring vokser byen enda fortere. Alle de nye bankbyggene, diverse hovedkontor for IT-bransjen og tallrike høyhus med luksusboliger har sprengt eiendomsmarkedet. Arealbehovet er enormt i byens sentrum.
Sanering
På den andre siden, ved den nasjonale flyplassen, kan det være plass. Det vil si; hvis man får sanert den omfattende slummen som ligger her. Men også de middelklasseboligene som har klemt seg – som en smal kile – inn i slummen på begge sider.
Middelklasse
Det er der vårt tårn ligger, en liten og sliten boligblokk på seks etasjer, omkranset av en betryggende mur, bygd i 1959 – den gangen kun for katolske, kristne beboere. Senere er det åpnet for så vel hinduer som muslimer og andre. Men middelklasse er de alle sammen; en eiendomsmegler, en intenettkafé-eier, regnskapsførere og én pensjonert lærer. Det er læreren, han de kaller Masterji, som skal bli vår siste mann i tårnet.
Sint forfatter
Aravind Adiga er ingen subtil forfatter. Antydningens kunst er ikke hans stil, verken rent språklig eller litterært. Han er heller ingen dyrker av det sorgmuntre vi kjenner fra mange andre indiske forfattere med godt ry. Nei, Adigas tilnærming er sint, rett på sak, brutal. Der hovedpersonen i «Hvit tiger» var en lavkastemann med uimotståelig oppdrift, er persongalleriet denne gangen først og fremst satt sammen av de trygghetssøkende middelklassemenneskene i boligblokken – i tillegg til en svært pågånde, svært rik oppkomling av en eiendomshai og -utbygger samt noen tjenestefolk fra slummen omkring.
Filleristing
Middelklassemenneskene i bokas sentrum burde kanskje gjøre «Siste mann i tårnet» til ei bok svært forskjellig fra «Hvit tiger». Slik er det ikke. Visst er historien annerledes, forutsetningene ulike. Der Balram Halwai er en helt, om enn fattig på skrupler, er Adiga like nådeløs i sin filleristing av småborgerne i blokka som han var mot de rike undertrykkerne i «Hvit tiger». Gamle Masterji er imidlertid like mye av en indisk helt som Balram var det - han har til og med moralen i behold.
Rikdommens farer
For; den dagen eiendomsutbyggeren kommer med tilbud om å kjøpe beboerne ut for herostratiske summer, mister de kontakten med så vel trygghetstrangen som anstendigheten. De vil bli rike. Alle unntatt den pensjonerte læreren. Han tviholder på retten til å bli boende i sitt eget hjem. Press- og bakvaskingskampanjen kan begynne. Det blir riktig stygt.
Krass lesning
Siste mann i tårnet er på mange måter like krass og medrivende lesning som «Hvit tiger» i sin framstilling av de mørkeste sidene av dagens oppadstrebende India. Jeg tviler imidlertid på at reaksjonene i India blir like sterke denne gangen. Det er vel mindre ufarlig for landets image at middelklassemenneskene får gjennomgå enn eliten og systemets brutalitet.
«Siste mann i tårnet» er oversatt av hege Mehren. Denne anmeldelsen er basert på den engelskspråklige utgaven.
