En hel rekke utstillinger har i de siste årene pekt på tegningens unike posisjon, som en eldgammel tradisjonsrik akademidisiplin, og samtidig en levende uttrykksform i samtidskunsten.
Mange unge kunstnere omfavner tegningens umiddelbare og anspråksløs kvalitet, og dessuten dens nærhet til det tekstlige.
Tegnebiennalen har også vært en arena for å feire det faktum at tegning er så mye annet enn tusj eller blyant på papir. Dette er et fokus jeg etter hvert er blitt litt lei av.
Det var derfor godt at årets Tegnebiennale som er den 6. i sitt slag hadde anlagt et ganske annet perspektiv.
Tittelen er« Tegning som ytring», og som det ligger i tittelen er man opptatt av å undersøke den meningssterke tegningen, og om hvordan det tegneriske kan ta over der det tekstlige slutter.
Individuell og kollektiv hukommelse
Tegnebiennalen som i år finner sted i Tegnerforbundet, samt i to andre historiske bygninger i kvadraturen, favner en rekke sterke ytringer.
Jeg liker Steinar Fannar Johanssons Weekly Planner Archive, som er et kunstverk bestående av kunstnerens egne ukekalendere gjennom ti år. Disse er lagt i montre, oppslått på historisk viktige dager, som den dagen USA invaderte Irak, eller 11. september 2001.
Dette som et enkelt og kraftfullt bilde på hvordan den individuelle og den kollektive hukommelsen på et vis er vevet sammen, og hvordan vi når noe skrekkelig skjer klynger oss til våre banale planer og gjøremål.
Vi husker for eksempel alle akkurat hva det var vi gjorde da bomben sprang i Oslo sentrum.
Nostalgi over hverdagstegningen død
Men verket har også en annen dimensjon; jeg opplever det som en melankolsk refleksjon omkring hverdagstegningen. Det er få av oss som rigger oss til med lerret og oljemaleri i hverdagen, men tegningen har bestandig spilt en viktig rolle i hverdagen.
For eksempel tegner vi når vi skribler våre planer ned i kalenderen vår, eller skisserer underlige fantasifigurer mens vi snakker i telefon. Den nærheten vi har hatt til penn og blyant er i ferd med å forsvinne.
Det er få av oss som har papirkalender lenger, vi lager våre notater og planer på iPhonen, og telefontegningene er også forsvunnet ganske enkelt fordi vi ikke lenger sitter og snakker i telefon som i gamle dager.
Tegneriske refleksjoner rundt et nasjonal traume
Et annet arbeid som også fokuserer på kollektiv hukommelse er Vigdis Fjellheim. Hun tar fatt i det 22. juli på en stillferdig måte med kull på papir.
Ett verk som jeg la spesielt merke til viser hyllene i Riksarkivet med gjenstander, brev og norske flagg som barn og voksne la ut foran domkirken i de mørke julidagene 2011.
Ved første øyekast likner hyllene på de smale køyesengene i Auschwitz, en assosiasjon som styrker det traumatiske ved uttrykket.
Fjellheims mørke tegninger som likner uklare, gulnede fotografier, viser det smertefulle ved at denne hendelsen er i ferd med gli inn i historien; Byens synlige arr vil snart være borte, og de vonde bildene vil henge igjen i oss nettopp som slike gamle, uklare fotografier.
Vanskelig balansegang
Det er spennende og inspirerende å se så mange meningssterke tegneriske ytringer, men jeg blir også klar over hvor enormt vanskelig det er, hvor fort man havner i noen overeksplisitt og uinteressant når man i kunsten tar tak i samfunnsmessig og politiske problemstillinger.
Et verk som på denne måten balanserer på en hårsbredd mot det banale er den unge trondheimskunstneren Ali Hosseini Harzara som jobber med politiske og satirisk karikatur.
I utstillingen bidrar han med verket «Obama og Midtøsten», der han med fargeblyant, tusj og blekk har skapt en svært eksplisitt karikatur, som viser Obama som flyr med jordkloden som luftballong, og med et oljefat som balonggondol.
Under ballongen henger ulike arabiske ledere, som Irans president og den styrtede og drepte libyske lederen Mohammar al Gaddafi, men også den forhatte og nå også likviderte terroristen Osama bin Laden.
Tegningen illustrerer Obama og Amerikas ambivalente forhold til den arabiske verden; det er Obama som krigsherre, men også som fredsmekler med klare økonomiske interesser.
Tegningen er morsom, men den tvinger betrakteren inn i en helt klar forutbestemt forståelse, noe som gir det som kunstverk en begrenset interesse.
Tegnebiennalen i Tegnerforbundet
Alt i alt opplever jeg likevel tegnebiennalen som en inspirerende og berikende opplevelse, med mange sterke enkeltverk.
I en årrekke har tegnebiennalen vært et slags hittebarn som noen år har vært plassert i Stenersenmuseet, og andre år i Kunstnernes Hus, det er godt at den nå har funnet hjem til kvadraturen og til Tegnerforbundet.