– Det er noen år siden jeg har sett bildet på så nært hold. Det er litt rart å se det igjen, sier Pål Enger. NRK er med ham til Nasjonalgalleriet, for å ta en titt på maleriet han har et noe spesielt forhold til.

I 1994 klatret noen opp en stige på utsiden av Nasjonalgalleriet, knuste en rute, og klatret enkelt og greit ut med Munchs maleri «Skrik». Pål Enger fikk sju års fengsel for tyveriet.

– Jeg er glad for at jeg hadde det i besittelse noen måneder, det var hyggelig. Det har fått en langt bedre plassering nå enn den gangen, sier han.

– Kan takke meg for berømmelsen

Før tyveriet hang «Skrik» i en krok i kjelleren av Nasjonalgalleriet. Tyveriet ble en vekker for mange museer.

– Maleriet var ikke glasset inn. Ingen tenkte noe på «Skrik» før jeg stjal det, sier han.

Hva kan «Skrik» takke deg for?

– Det kan jo takke meg fordi det er så kjent og for at Norge har så mye å spille på rundt maleriet som det har i dag. Fremgangsmåten jeg brukte var selvfølgelig ikke riktig. Det kan man jo diskutere i ettertid.

Ville gjøre noe stort i livet

Han stjal bildet samme dagen som OL på Lillehammer skulle åpne. Han kan ikke helt forklare hvorfor han gjorde det.

– Alle vil jo gjøre noe stort i livet en eller annen gang i livet. Dette ble min ting. Jeg hadde tenkt på det i mange år. Fra det ble bestemt at OL skulle være på Lillehammer var jeg besatt av å gjøre det på akkurat den dagen.

Hvorfor har han ingen svar på. Muligens fordi politistyrken konsentrerte seg om andre ting.

– En fantastisk opplevelse å ha bildet

I dag ser han at det ikke var verdt det. Fengselsstraffen var lang, han mistet kjærligheten og mange rundt ham kunne hatt det bedre.

– Maleriet har blitt en del av meg og det synes jeg er morsomt.

Han hadde det ikke på veggen, men han hadde det stua bort på en måte som gjorde at han kunne ta det frem å se på det når han ville.

– Det var en fantastisk opplevelse å være i besittelse av det bildet. Det ville jeg ikke vært foruten, sier han selv.

Angrer ikke

Han vil likevel ikke anbefale noen andre å gjøre det han gjorde. Til det har det kostet for mye. Skrik er blitt en del av livet hans.

– Jeg blir aldri ferdig med det. Jeg trodde ikke det skulle bli en så stor del av livet mitt som det har blitt. Jeg angrer ikke på noe jeg har gjort, men det har likevel vært veldig vanskelig. Jeg har jo mange rundt meg, som også har fått det som en del av sitt liv. Det er ikke sikkert de synes det er like moro.

Han forteller at han var ganske besatt av bildet helt fra 80-tallet.

– Det bildet har betydd mye for meg. Det er noe av symbolismen i bildet som gjør det så dritfett. Det er kanskje verdens største symbol i dag.

– Dårlig gjort av Petter Olsen å selge

Enger synes det er synd at ikke alle versjonene av Munchs Skrik forblir i Norge, og synes det er dårlig gjort av Petter Olsen å selge det ut.

– Han som sitter på en sånn formue, han kunne kanskje gitt det bort til Nasjonalgalleriet eller Munch-museet.

• Les: – Største begivenhet på mange år

Han beskriver «Skrik» som det mest kjente maleriet i verden, som tiltrekker seg tusenvis av turister i året.

– Havner det i et annet land, vil ikke de ha interesse av å komme til Norge. Jeg vet ikke hvor mange tusen turister det tiltrekker seg, men mange er det.