Galleri Brandstrup presenterer nå to markante skandinaviske kunstnere, danske Julie Nord, og norske Thomas Pihl.

Byens nattfarger

Thomas Phil er kjent for sine tilsynelatende ensfargede malerier, som oppleves som musikalske, meditative fargekomposisjoner som kan minne om de ikoniske maleriene til den abstrakte ekspresjonisten Marc Rothko.

I den aktuelle utstillingen har Pihl skapt et prosjekt inspirert av byens nattfarger, gatelykter, den turkise himmelen i den blå timen over byen, og neonlys i ulike grelle, syntetiske nyanser.

Voks- eller hudaktig overflate

Det som gjør Pihls bilder så spesielle er måten de er laget på. Han heller syltynne lag av akrylmaling på lerretet i ti til tjue omganger, til bildet har fått en transparent og hud-eller voksaktigeoverflate.

De mange lagene får overflaten til å ulme, og gir dem en nesten illusjonistisk dybde, og dette spennet mellom det strengt minimalistiske og flatefokuserende, og denne dybden gir bildene et ubestemmelig preg som gjør at man kan ha lyst å stå og se på dem i timevis.

Ansikt i ett med tapeten

Den danske kunstneren Julie Nord har bidratt med en serie sterke tegninger og akvareller, som kombinerer nitide ansiktsstudier med frodige ornamentale mønstre, der menneskene så å si går i ett med tapetet.

Julie Nords bilder

Tegningene er presise og skremmede naturtro, samtidig som de er preget av en uhyggesvanger surrealisme.

I ett bilde med tittelen «Cousins» ser vi to jenter, den ene har musefletter, og ser på oss med et fraværende, oppgitt blikk.

Hun er vakker, men har et typisk pubertalt, litt underlig proporsjonert ansikt. Blusen er utformet i et psykedelisk mønster der de destruktive understrømmene i henne kommer tilsyne.

Vi ser trær, blomstrer flettes sammen med for eksempel et brennende dødningehode, forvridde ansikter, en liten jente som blør fra øynene, mens en flod av oppkast strømmer ut av henne.

Den andre kusinen er tankevekkende nok helt uten ansikt, her står papiret ubearbeidet. Hun er ingenting annet enn et omriss mot det stormønstrede tapetet.

Sosiale mønstre

Det er hele tiden hjemmets sfære Nord tar utgangspunkt i. Hun viser det skremmende i hvor mye av vår identitet som ligger i familie og hjem, i de rollene vi har fått tildelt, og det smertefulle følelsen av å ikke kjenne seg hjemme i denne rollen.

Jeg opplever at bildene hennes blant annet handler om den ambivalente overgangen fra det å være barn til det å bli voksen. Frykten for og lengselen mot det ukjente, mot det å kunne sprenge seg ut av rollen, ut av hjemmets trygge, klaustrofobiske sfære.

Ingen forbindelse mellom prosjektene

En svakhet ved utstillingen er at det er svært vanskelig å se noen forbindelse mellom de to prosjektene.

Verken teknisk, mediemessig, motivisk, tematisk, eller for den saks skyld stemningsmessig er det noe her som knytter dem sammen.

Gallerist og kurator Kim Brandstrup peker på selve forskjellen som en motivasjon for en sammenstilling, men jeg synes det blir temmelig vagt; det er jo så mye som er ulikt.

Ingenting oppstår mellom arbeidene

Det er ikke slik at det ikke godt kan være ulikheter, men det må finnes ett eller annet forbindelsespunkt, noe som gjør at det oppstår en samtale eller en dynamikk mellom de to prosjektene; at de henter frem noe hos hverandre, aksentuerer hverandres kvaliteter.

Her opplever jeg at avstanden rett og slett er for stor. Det blir ganske enkelt to adskilte verdener, to separatutstillinger. Men når det er sagt, så er jo disse to separatutstillingene hver i sær svært severdige.