Det norske teatet, med teatersjef Erik Ulfsby i spissen, lovet fotballfest og vartet opp med korpsmusikk og fotballskjerf i forkant av premieren på Norge Brasil. Ein fotballopera.

Underveis var det glitter, ballonger, sambarytmer og fotballfest – og selvsagt kampen – selveste kampen – på storskjerm i starten av forestillingen.

Store følelser

For seieren over Brasil i VM i 1998 er en form for allemannseie. Ikke like legendarisk som da Brå brakk staven, men en god nummer to.

Velger man å se slik på det, kan man godt si at fotball og opera har noen likheter: Store følelser, lidenskap, lidelse, temperament, glede og avgjørende øyeblikk.

Opera er ikke allemannseie, men en sjanger det er enkelt å forholde seg til, nettopp på grunn av de store uttrykkene og den karakteristiske uttrykksformen. Så et forsøk på å forene fotball og opera burde kunne gå.

På kamp

Første forsøk (kall det avspark om du vil) på å gjøre forestilling av Norge-Brasil skjedde ved Opera Nordfjord i 2010. Nå er konseptet tatt til Oslo, og hovedscenen ved Det norske teatret er stilt til disposisjon.

Den rommer ikke en hel fotballbane, men det oppleves ikke langt unna. Sideveggene er fjernet, slik at scenen blir enda bredere enn den vanligvis er.

Publikumsplassene er den ene tribunen, den andre er innerst på scenen, og der er orkesteret plassert. I midten: En stor kunstgressbane. Altså er man på kamp fra det øyeblikket man kommer inn.

Er det straffe?

Forestillingen starter med kampen på storskjerm. Brasil scorer, Norge utlikner, det blåses for straffe til Norge. Øyeblikket fryses, skuespillerne kommer inn: «Er det straffe? Er det straffe?» synger spillere og tilhengere. Showet er i gang.

I løpet av to omganger på cirka 45 minutter inkludert 20 minutters pause utbroderes denne situasjonen: Er det straffe?

Vi møter spillerne: Kjetil Rekdal står klar til å ta straffen og synger «I e pissredd», Tore Andre Flo (som minner mer om oksen Ferdinand enn en fotballspiller), dommeren (som springer rundt med ballen på en stang, noe som medfører en utfordrende og fin koreografi), brasilianske spillere som skjeller ut de norske så det holder.

Vi møter også fotballsupportere og andre som mer eller mindre tilfeldig ser kampen sankthansaften 1998: Hun som drar fra mannen sin fordi hun er gift med «den einaste mannen frå Stryn som sug i fotball», politikerspiren som synes delelinjeproblematikken i Barentshavet er viktigere enn fotball – og fotballsupporteren med vikinghjelm.

Substans

Og hele tiden venter vi på hva som skal skje. Fotballmoro, underholdning og publikumsfrieri er det allerede fra starten, men en forestilling må inneholde noe mer.

Dessverre holder den seg på overflaten. Forestillingen blir mer en mimrestund, en gjenoppleving av et felles minne. Når det synges om Kjetil Rekdal at han «kjem frå ein veldig, veldig liten plass der alle har same etternamn», blir det morsomt, men ikke noe mer.

Det nærmeste et forsøk på en form for dypereliggende innhold, er i situasjonene i kampen der Drillo foretar spillerbytte. Hver gang står Egil Østenstad (Trond Teigen) klar, synger gledesstrålende om hvor glad han er – ingen av gangene blir han byttet inn.

En av gangene er nesten ubehagelig, der publikum jublende klapper Erik Mykland (Konrad Haga) inn på bekostning av Østenstad, som subber stille ut igjen. Men heller ikke denne tråden plukkes opp – annet enn at Østenstad hylles som den store helten på slutten. Korrekt nok.

Trygt

At forestillingen mangler substans, skyldes først og fremst teksten. Librettist Are Kalvø har skrevet – som alltid – en god tekst. Den er ledig, snedig, har et godt språk, den er full av henvisninger til politikk, proppfull av ironi, den er morsom.

Men den lodder ikke dypt. Den analyserer ikke. Den sier oss ikke noe ut over det at den er morsom, godt skrevet, et flinkt stykke arbeid. Det er ikke en løssluppen tekst, den kjører trygt, våger seg ikke utpå.

Skal Kalvø, som den dyktige tekstforfatter han er, skrive virkelig gode teatertekster, må han kaste seg utpå mer enn det blir gjort denne gangen.

Harpe og fotball

Dette er altså mangelen ved denne store og gode forestillingen. Den er nytenkende, en anelse kommersiell, men spennende.

Koreografien imponerer, og Helge Førdes komposisjoner, instrumentering og arrangementer gjør forestillingen verdt å huske. Harpe, treblås og diverse slagverk fungerer utmerket til fotball!

Presisjonen i samspillet mellom musikere og skuespillere er også fascinerende. Godt innstudert er det definitivt med på å gjøre forestillingen underholdende.

Eg døøøyr

Operaformen er gjenkjennbar. Lidelse, pasjon og kjærlighet finnes i fullt monn. Arier med innslag av «Eg trur eg døyr, eg døyr, eg døyr, eg, døøøøøøyr», i diverse varianter er det mange av, og jevnt over synger skuespillerne ganske bra.

Operaklangen får man aldri helt, spesielt numrene der alle skuespillerne synger har en nokså tørr klang, men så er vi også på teater. Skuespillernes herlig-forferdelige operaaktige diksjon er gjennomført i alle numrene (takk og lov for tekst på skjerm), og skuespillerne fremviser pasjon i alle ledd.

På mange områder er dette en forestilling som sitter elegant i krysset. Men innholdsmessig minner den mest om en keeper som tror han redder et skudd, fomler, og som sørgmodig må være vitne til at ballen likevel triller sakte inn i mål.