Andsnes satt alene med et skinnende blankt Steinwayflygel ytterst på Operaens hovedscene. Bakrommet var sperret av med et svart jernteppe, noe som sendte klavertonene med fascinerende klarhet ut i den fullsatte salen.
Fokuserer og forstørrer
Dette ga en intim opplevelse av et soloprogram som allerede er testet ut på det amerikanske kontinentet. Nå står Europa for tur, med solostykker av Haydn, Chopin, Debussy og Bartók. I seg selv ikke oppsiktsvekkende eller grensesprengende. Men måten Andsnes fokuserer og forstørrer detaljer i disse stykkene, trekker lytteren inn i både detaljer og storformat. Det gjør at man skjerper seg og lytter. Og sitter igjen med nyheter.
Retorisk spill
Haydns c-mollsonate ble et retorisk spill med frasene. Det var nesten rart å høre på i begynnelsen. Andsnes strekker i setningene, venter lenge i fermatene, kanskje lengre enn komponisten selv har tenkt. Men det bærer, og forsterker et budskap som harmonisk og retorisk skal bryte grenser.
Fikk frem smilet
I Bartoks Suite for klaver op 14 slo lek og humor inn, uten at Andsnes åpnet en eneste knapp i den stramme dressjakka. Den mekaniske rytmikken som ofte forbindes med Bartoks folklore var borte. Istedet lekte Andsnes med rytmene, og fant fram både jazzen og smilet. Det åpnet for nye og menneskelige dimensjoner hos ungareren som løftet stemningen umiddelbart.
Les også:
Stram Chopin
Etter pause var det kun Chopin som gjaldt. De litt lette valsene (op.70 og op.42) ble veldig lite dansaktig spilt. Grensetestingen her besto heller i store kontraster i storformatet, mellom tilbakeholdte partier energisk utadvendthet. Forfriskende, men Balladene nr 1. og 3 berørte meg sterkere enn Valsene.
Hypnotisk Debussy
Debussys Images pour piano var imidlertid det som gjorde sterkest inntrykk. De lekre franske klangene fikk en hypnotiserende detaljrik fremførelse, noe som sto godt til Chopins finesser og Bartoks utforskende harmonikk. Dette er impresjonisme som frister til delirisk og svevende spill. I stedet valgte Andnes å vise frem alle bildene frem slik de er, og fikk frem skjønnheten i den franske mesterens harmoniske klangfargespill med ikonisk klarhet.
Kontrollert mot stupet
Etter mange år i verdenstoppen er det slående hvor god Andsnes har blitt til å skru sammen konsertprogrammer som åpner for nye dimensjoner i klassikerne. Men det er også et klart trekk at han utforsker grensene i fortolkningene mer enn før. Noe magisk skjer når han tilsynelatende helt kontrollert beveger seg ut mot stupet han selv har valgt som fokus for ferden. Det er da klassikerne blir spennende - på ny.
