Både Riksteatret og Nationaltheatret har valgt den russiske ministerfruen Anna Karenina som en av hovedsatsingene denne våren. Begge oppsetningene tar utgangspunkt i tyske Armin Petras’ dramatisering av romanen.
Petras konsentrerer seg om fire av romanens par, og gjennom dem undersøker han kjærligheten. Petras’ Anna Karenina har gjort suksess ved flere store teatre i Europa, og nå er turen kommet til Norge.
Det sier seg selv at en dramatisering også vil innebære en intensivering av en roman på Anna Kareninas størrelse – mye utelukkes, men samtidig gjør det enklere for regissørene å feste grepet om det de finner essensielt ved stykket. Og de to norske oppsetningene av Anna Karenina er svært forskjellige. Som natt og dag, nesten.
Patos
Riksteatret har lagt ut på en omfattende turné med sin Anna, der Gørild Mauseth spiller hovedrollen og Morten Borgersen har regi. Det er en oppsetning full av følelser. Begjær brenner i en fin koreografi av Ingun Bjørnsgaard og i en lyssetting med fantastisk skyggevirkning, signert Antonio Rodrigues-Andersen.
På Riksteatret tas publikum med til slutten av 1800-tallet, til tidsriktige kostymer og preg av herskapelighet. Scenografien er grå og ganske kald, med søyler som effektfullt flyttes rundt på scenen. Og det snør – mye. Det kalde scenebildet fylles med karakterer som nærmest renner over av følelser.
I uttrykket spares det på lite hos Riksteatret. Gørild Mauseths Anna lar seg styre av følelsene uten å se seg tilbake, hun kaster seg i grev Vronskij (Per Kjærstad) sine armer og lar seg rive og drive med. Det er mye lidenskap og til tider tung patos i Mauseths spillestil, men det er også dette uttrykket forestillingen er bygd opp rundt.
Nedddempet
På Nationaltheatret er uttrykket nærmest det motsatte. Regissør Hanne Tømta har tonet det hele ned, tonen er nærmest saklig – men under overflaten koker det.
Intensiteten er der til fulle, den er bare gitt et helt annet uttrykk. Der Gørild Mauseths Anna lar seg rive med, står Ågot Sendstads Anna og betrakter, overveier, bestemmer seg. Hun er kald og kontrollert, på grensen til kynisk i sitt uttrykk, men like kjærlighetshungrig og like sår som den andre Anna. Og når hun gir seg hen, er det ingen vei tilbake.
På en stor, åpen scene beveger karakterene seg i ensomhet rundt, gjennom og oppå en spiralformet skulpturell høyde midt på scenen. Ned på dem skinner en ring av kaldt, avslørende lys.
Også her er lysdesignet, signert Øyvind Wangensteen, fantastisk fint. Menneskene blir ensomme på den store hovedscenen. Derfor er scenene der alle skuespillerne samles, nærmest forløsende. Det finnes et fellesskap. Ensomheten kan ikke bæres uten.
Under Simon Revholts musikalske ledelse synges det på Nationaltheateret – opptil flere låter. Sølvguttene har forsynt teatret med to alternerende Serjosja-er, og den flerstemmige sangen er også med på å lette uttrykket av ensomhet og legger et varmende teppe over en kald verden.
Musikken som fremføres, er en blanding av russiske poplåter og folkesanger, og kan muligens virke platt – men også lettende. Kjærlighet kan være tung materie.
Ikke bare Anna
Verken på Riksteatret eller på Nationaltheateret handler det utelukkende om Anna.
Når Armin Petras vil undersøke kjærligheten, bygger han denne undersøkelsen rundt de andre sentrale parene i romanen. Disse karakterene vokser frem: Noen av dem mister troen på kjærligheten, noen tar til takke med det som i utgangspunktet var det nest beste, noen ofrer for mye. Men i begge oppsetningene handler kjærlighet om vilje og forsøk, om tilgivelse og hat.
Den største forskjellen innholdsmessig er likevel at Nationaltheatrets forestilling tar opp i seg et forsøk på refleksjon. Under overflaten ligger spørsmålene om hvilke verdier som ligger til grunn for karakterenes valg, og om hvor er disse verdiene forankret.
At Hanne Tømta pirker borti disse spørsmålene, viser en forestilling som er nysgjerrig, som vil undersøke og som kanskje får publikum til selv å stille seg de samme spørsmålene. Spørsmål som kan bli ubehagelige, og som derfor sjelden stilles. Da blir det mer enn en historie om kjærlighet, om å følge hjertes enorme drivkrefter. Det blir en historie om ansvar, og slik sett mer tro mot Tolstojs prosjekt.
Avstand og nærhet
Anna Karenina er både en kontrollert trykkoker og en lengselsfull, kjærlighetshungrig, spontan kvinne. Begge oppsetningene er solide, men Nationaltheatrets oppsetning trekker det lengste strået, den er til tider funklende under en blå himmel med iskaldt stjernelys.
Riksteatrets Anna Karenina er patosfylt mellom lysekroner og grå søyler, men tenderer dessverre mot klisjeen og kitschen innimellom.
Det er viktig å nevne alle skuespillerne som ikke spiller tittelrollen: Her er mange gode situasjoner og tolkninger. Den som har anledning til å se begge, bør gjøre det. Det er fascinerende hvor forskjellig noe som egentlig er likt kan være.
Lev Tolstoj
Anna Karenina
Dramatisering: Armin Petras
Nationaltheatret
Regi: Hanne Tømta
Medvirkende: Ågot Sendstad, Henrik Rafaelsen, Erland Bakker, Laila Goody, Pia Tjelta, Bernhard Arnø
Riksteatret
Regi: Morten Borgersen