Vårt behov for nye politiromaner og -serier er omtrent like stort som behovet for ukegammelt kneippbrød: Politiromanen, slik vi har kjent den siden begynnelsen av 60-tallet og enda litt lenger, er omtrent som den gamle t-skjorta fra Springsteen-konserten i -85; trygt og godt gjenkjennelig, men farlig tynnslitt og sørgelig blass i fargene.
Trenger løft
På den bakgrunnen er det både dristig og uventet av Chris Tvedt å parkere serien om bergensadvokaten Mikael Brenne (i alle fall for en stund?) til fordel for en politiroman med ny helt og hovedperson; ordensmennesket og KRIPOS-etterforskeren Edvard Matre. Det skal noe ekstra til for å gi dette sjangervalget et løft, å unngå at resultatet blir enda en politiroman. I ”Av jord er du kommet” er dette løftet fraværende i lange stykker. Men ikke helt.
Tungløst mord
Det hele starter med et mord på en eldre mann et sted på Østlandet. Han blir skutt fra langt hold, foran sitt eget avsidesliggende hus. Drapet viser seg å være tungløst. Edvard Matre og folkene hans kommer ingen vei. Til slutt blir teamet tatt av saken og sendt avgårde til en ny mordaffære.
Bergen
Jeg vil tro de fleste av Chris Tvedts lesere holder ham som uløselig knyttet til hjembyen Bergen. Mikael Brenne må riktignok dra ut til øyene utenfor i den beste av bøkene om ham så langt; ”Dødens sirkel”. Det virker allikevel beroligende når det viser seg å være nettopp i Bergen at en morder har begynt å ta livet av unge jenter.
Flatt lenge
Tvedt er en krimforfatter som kan faget sitt, kan skrive en historie slik at leseren må henge på helt fram. I denne boka tar det dessverre ganske lang tid før teksten begynner å insistere på oppmerksomhet. Det skyldes først og fremst at både dialoger og persontegninger er flate til Tvedt å være. Slik er det ganske lenge. En effektiv politiromanen lever av helstøpte karakterer som uttrykker seg på særegent vis. Det hjelper ikke at Tvedt bestemmer seg for at politiromandebuten også skal være en typisk seriemorderkrim; uunngåelig referanse til FBI og forbryterprofilering inkludert. Det har vi også lest før.
Godt sidespor
Nå er det heldigvis ett historieløp til i denne boka, et som rører ved Edvard Matres eget liv og tvinger ham til å revurdere sitt eget selvbilde fra grunnen av. Dette sporet er det liv i. Etter hvert som Matre gir seg til å grave i sin egen historie og et mulig drap der, kaster denne utviklingen også glans på resten av romanen. Det hele blir vesentlig mer interessant.
Kunstferdig
Tvedt nøster det hele pent opp og leseren ender opp med en løsning – egentlig er det flere løsninger – som i rimelig grad tilfredsstiller leseren. Når jeg antyder et lite forbehold også her, så skyldes det mest antallet tilfeldige hendelser i fortid og nåtid som faller beundringsverdig, for ikke å si kunstferdig, på plass.
Brenne til stede
Mikael Brenne har rimeligvis fått en liten rolle, også her, og bra er det. Jeg er nokså sikker på at jeg heller leser en ny Brenne-bok enn mer om KRIPOS-mannen Matre.
