La Bohème for voksne

For her fikk den sentimentale tårepersen en dimensjon av eksistensielt, voksent alvor som vil sette spor etter seg, langt utover vår unge operanasjons grenser. Etter Herheims kritiske men kjærlige tolkning, kan du aldri se La Bohème igjen uten å tenke på hans endevending av perspektivene.

Og på sett og vis har vi alle en del av den æren; gjennom å ha spyttet inn i det nye operahuset som gjør det mulig å forløse Herheims spektakulære ideer. Men aller viktigst var de mange involverte norske kunstnerne, som fylte nøkkelroller med bravur.

Suverent samspill

Fremst i rekken sto selvfølgelig regissøren. Men dette var også et gjennombrudd for imponerende musikkdramatisk samspill i Bjørvika, gjennom Eivind Gullberg Jensens årvåkne orkesterledelse. Herheim sto jo også bak Bjørvikaoperaens første store kunstneriske suksess, Tannhäusser, men da med utenlandsk dirigent og et operaorkester som ennå slet med å henge med i svingene. Nå fikk vi en samstemt timing mellom de mektige scenebildene og Operaorkesterets klangkraft, som gjorde at helt nye og mørke horisonter åpnet seg i det velkjente dramaet.

Det er en bragd. For tekst og musikk er nøyaktig likt det vi alltid har sett og hørt i dette italienske dramaet fra 1896, som også er Norges mest spilte opera.

Sorgens tunge rytme

Det som gjorde sterkest inntrykk, var hvordan tempoet i mange partier ble holdt tilbake, slik at sorgens og forsoningsprosessens egen, tunge rytme fikk skride fritt ut i salen. Dette vekslet i skarpe kontraster til bohemenes nervøse sjatteringer av dødsfrykt og fortrengelse som ligger i både partitur og mellom tekstlinjene, men som flat sentimentalitet ofte har dekket over for.

For det er ikke tvil om at frykten for tuberkulosen, som rammer hovedepersonen Mimi, står sentralt i originalen. I 2012 er dette erstattet med vår tids folkesykdom: kreft. Og siden ”alle” vet at det ender med at Mimi dør til slutt, ble det forbløffende naturlig å starte der originalen slutter: Når teppet går opp, befinner vi oss i et moderne sykehusmiljø. Den hårløse Mimi ligger blek i en sykehusseng. Så flater pulsmåleren ut, hovedpersonen i dramaet dør. Så starter musikken.

Gripende erkjennelsesprosess

Resten av forestillingen blir en empatisk og gripende reise i kjæresten Rodolfos prosess mot erkjennelse og forsoning, sunget av en vokalt imponerende Diego Torre, men som dessverre manglet noe på karakterutviklingen i erkjennelsesprosessen. Men hans bunnløse sorg i vekselspill med fornektelsen er troverdig. Virkelighetsflukten inn i lykkeligere tider forsterkes av at de kitsch-aktige kulissene fra den gamle La Bohème-oppsetningen fra Youngstorget hentes inn. Den retro-aktige lyssettingen og strålende stjerneeffekter gir et uvirkelig Disney-preg når den velkjente operaen spiller seg ut. Deretter veksler scenebildene på imponerende sømløst vis mellom realismens sykehus, og gammel moro satt i grelle og burleske farger. 2.akts skrallende, syke kor i støvete fargeskala er en fest, døden er alltid tilstede og sykdom dukker frem under parykkenes blanke isser. Til og med vampyren lokkes frem av Musettas forblindende, erotiske arie. Bravo!

Sterke solister

Gripende intenst ble oppgjøret med fortrengningsbildene i 3. akt, gjennom flere vakre vokale prestasjoner. 4.akt er fremdeles lang og seig, særlig på grunn av Rodolfo/Torres’ statisk fortvilte mimikk. Men vokalt holdt laget hele veien inn, og Operaens egen Marita Sølberg strålte spesielt mye som Mimi i de to siste aktene. Hun debuterte i rollen, og løste oppgaven som både forløsende engel og kreftsyk med glans. Stemmen er befriende kraftfull og fyldig, men samtidig med et vell av vare nyanser. Jennifer Rowley var djevelsk snerten i nøkkelrollen som Musetta, fristerinnen inn i fortrengningens vidunderlige verden. Espen Langvik som Schaunard og Vasilij Ladyuk som Marcello overbeviste begge med gode stemmer og detaljert spill.

Vekten av erkjennelsens tunge prosess satt igjen. Men den tydelige forsoningen i siste akt lyste opp stemningen i mørket på vei ut av Operaen. Dette var en opera hvor jeg følte meg behandlet som voksen, ikke som deltaker i en vakker eventyrverden i et vanvittig dyrt operaslott. Budskapets parallellføring av dødsfrykt og fortrengning speilet i våre gjentagende, ”døde” operaforestillinger gir både nytt håp til en av operakunstens mest forslitte hjørnestolper, samtidig som den advarer betimelig mot blendende repetisjonsøvelser som hindrer ny innsikt.

Ragnhild Veire, NRK