En skogstur utenom det vanlige

«Omega og Dådyret» er den internasjonale dansefestivalen CODAs første bestillingsverk. Bestillingen var at forestillingen skulle handle om Edvard Munchs kunst.

Resultatet er blitt en tur i et skogsaktig grenselandskap der referanser til Munchs kunst lurer bak hver sving.

Referanser

Stemningen og skyggebruken er kanskje de beste referansene til Edvard Munchs landskap – spesielt skyggevirkningene er fine i «Omega og dådyret».

Referanser til kjente malerier som «Madonna», «Vampyr», «Mot skogen», «Melankoli», «Kyss», «To mennesker» og «Sommernatt» er mer eller mindre eksplisitte – og flere av Munchs verk kan nevnes i fleng i denne sammenhengen.

De er der dersom man ser etter dem. Referansene til Munchs egne tekster til verkene i Livsfrisen er også tydelige – dersom man ser etter dem.

Lamper i skog

I det ubestemmelige skogslandskapet bestående av bladranker hengende fra taket sammen med store lamper, mikrofoner og en oransje ledning beveger tre kvinnelige og tre mannlige dansere seg.

Bevegelsene er virrende og forvirrende, rykkende og nølende når de møtes. Så etter hvert avtar det nølende til fordel for vilje, retning og bevegelser med lange strekk.

Det er gjenkjennelig, derfor også folkelig. Møtene mellom mann og kvinne fører sjelden fram, og ut av dette kommer mye komikk.

Uforutsigbare

De tre kvinnene har alle utslått hår, en klar Munch-referanse, og håret brukes aktivt som uttrykk for kvinnelighet og styrke. Det er uforutsigbare kvinnelige dansere i dette landskapet, stadig skiftende, og med sterke drivkrefter.

Brått endrer de seg: Blir vampyrer som filmatisk hopper opp på en av de mannlige danserne og biter – de kommanderer, lokker og støter fra seg alle menn i sin veg.

Mest imponerende er Marianne Haugli, som med sine lange ben, ranke skikkelse og røde, lårkorte kjole blir dådyret, grasiøst spankulerende på to bein.

Hun tiltrekker seg mannlige meddansere og sparker dem nådeløst fra seg. Kontrollert og imponerende.

Moderne mennesker

Imponerer gjør også Ida Wigdel, en danser med et bestemt komisk talent, svært presise bevegelser og ekstremt raske skift.

Som blant annet i oppsetningen «Poppea» bruker Bjørnsgaard henne også som sanger i forestillingen.

Det er kvinnene som dominerer Omega og dådyret. Bjørnsgaard har ønsket å tematisere den moderne kvinnens sammensatte syn på seg selv, men stykket er også en kommentar over det ubestemmelige moderne mennesket, preget av rastløshet, uro og beslutningsvegring.

Wallin/Davies/Mozart

Musikken som brukes er av den norske komponisten Rolf Wallin i samarbeid med den britiske komponisten Tansy Davies’ elektroniske komposisjoner.

Et godt møte og et godt tospann.

Litt fra en Adagio av Mozart er også flettet inn i musikken. Lydbildet er tett, skiftende, skjerpende og spennende. Mange av dagens samtidsdans-koreografer velger å bruke klassisk musikk i sine oppsetninger.

«Omega og dådyret» viser hvor godt samtidsmusikk og samtidsdans kan følge hverandre.

Noen hakk

«Omega og dådyret» er en spennende forestilling, humørfull og innimellom overraskende. Likevel er det underlig at rekvisittene, eksempelvis den oransje ledningen, kun så vidt er i bruk. Den hadde strengt tatt ikke behøvd å være der.

I oppsetninger av denne kvaliteten kan man forvente at rekvisittene tillegges konsekvens og betydning, og i denne forestillingen fungerer ikke dette godt nok. Innslag av nakenhet er riktignok en Munch-referanse, men trengs strengt tatt ikke i en oppsetning som denne. Det dulgte fungerer vel så godt som det eksplisitte noen ganger.

Forestillingen har et punkt der intensiteten faller kraftig, og den må jobbe med å ta seg opp. Den klarer det, takket være den humoristiske tonen. Men uten disse momentene kunne forestillingen vært løftet enda et hakk.