Operataket og plassen rundt minnet aller mest om en markedsplass. Amatørkorps marsjerte blant lekende barn og intetanende turister, balansekunstneren Eskil Rønningsbakken kunne skimtes på operataket og en akrobat fra fridansgruppen FRIKAR slang seg i et klatretau langs operaveggen.

Innslag forsvant

I strålende solskinn var dette hyggelig nok, men hva ville festivalledelsen si?Kanskje aller mest dette: her skulle man for all del ikke skremme bort noen med mørke saler og påtvungen, komplisert samtidsmusikk. På de store, åpne flatene ble det uansett vanskelig å få grep om festivalsjef Luca Fransesconis mix av norske marsjer og moderne samklanger som kom og gikk. Og da vi ble dratt rundt hushjørner for å se på akrobater, gikk tiden for fort for arrangørene, og flere verk ble tatt ut av det annonserte åpningsprogrammet.

Xenakis som taffelmusikk

Inne i foajeen rakk vi et par verk av den greske moderne klassikeren Xenakis. I den summende, vindrikkende atmosfæren, med dårlig sikt til det som skjedde, ble jeg ikke overbevist om at disse særegne stykkene egner seg som taffelmusikk. Ufarliggjøring bør ikke bety uvesentliggjøring. Men så var det tid for operapremiere på Scene 2. Den var hentet fra Riga-operaen og produsert av danske Hotel Pro Forma.

Se video: Om War Sum Up

Tungt og humørløst

War Sum Up handlet om krigsopplevelser og minnet med sine statiske koraler fra det latviske Radiokoret aller mest om et opera-oratorium. Bortsett fra den presise tegneseriegrafikken opplevdes ikke verket som særlig nyskapende eller veldig relevant. Til det ble budskapet om sårene som krigen setter, formidlet med altfor lite dynamikk og for stor melankolsk patos. Det ble en tung og humørløs seanse. Crossovermusikken løftet ikke de statiske scenebildene, og rolleprestasjonene fra det Latviske Radiokoret ble svake.

Bedre ting i vente

Årets Ultimafestival kunne heller satt anslaget med noe av det de byr på senere i festivalen. Ledelsestrioen POING er topputøvere av internasjonal klasse, og lekne så det holder. Nye norske urpremierer står i kø, og de internasjonale klassikerne trenger ikke gjemmes vekk. Åpningen virket ambisjonsløs på egne vegne.