Debutant Ingvild Solstad-Nøis har skrevet en relasjonsroman om hovedpersonen Eva, og moren og søsteren hennes. En klaustrofobisk treenighet, ifølge forfatteren.
– Boken handler om forskjellige måter å håndtere sorg på, søskensjalusi, infantilitet i forholdet til moren som fremdeles sitter i de to døtrene, til tross for at de har blitt voksne, småløgner og desperasjon etter å bli sett, forteller hun til NRK.no
– Maktspråket innad familien kan ramme hardt i sin konvensjonelle og tilsynelatende tilforlatelige stil.
En nylig avdød far spøker i bakgrunnen, tungt nærværende på tross av sitt fravær.
– Jeg er glad enkelte lesere har påpekt at romanen også har humor, det var ikke tilsiktet fra min side, forteller hun.
For de som måtte lure: Forfatteren er ikke i slekt med han andre Solstad, altså Dag.
Brutal tilbakemelding
Solstad-Nøis begynte å skrive aktivt for seks år siden, under en svangerskapspermisjon.
– Jeg skrev en roman som ble refusert fra samtlige store forlag. Jeg begynte ved forfatterstudiet og tok med meg den romanen som personlig arbeidsprosjekt. Vi hadde Stig Sæterbakken som gjesteleser, og hans dom var brutal: «Her er det ingenting!» sier Solstad-Nøis.
Da gikk hun hjem og tenkte at «enten får jeg slutte på studiet, eller så må jeg starte på noe nytt».
– Jeg skrev ned setningen «Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit», der og da egentlig myntet på selve studiet, men jeg fortsatte og det ble altså Evas setning, og min debut. Jeg fikk etterhvert Stig Sæterbakken som veileder på prosjektet gjennom påbygningsåret, og satte stor pris på hans klare tale på godt og vondt, forteller hun.
Ren glede
Gleden ved å bli antatt var kort og veldig intens.
– Jeg bruker å tenke på den gleden, en sånn ren glede, som varte en ettermiddag og en kveld. Så begynte bearbeidingen og flikkingen. Prøving hit og dit, beskjæring. Bekymring. Alt i godt samarbeid med Henrik Francke, min flinke redaktør i Oktober.
Solstad-Nøis setter stor pris på forfattere som Trude Marstein, Anne Oterholm, Vigdis Hjort.
– Det er en desperasjon i bøkene deres, en katastrofestemning, til tross for at karakterene deres lever tilsynelatende vanlige, norske liv. Geir Gulliksens «Forenkling» har også en sånn tone i seg som jeg finner fengslende. Av fjorårets debutanter likte jeg veldig godt Ingvild Holviks «Lykkefeltet», den har en sånn ond trang i seg etter noe annet, mener forfatteren.
– Vær utholdende
– Hvis du ønsker å skrive, ønsker å bli utgitt, er det bare å arbeide jevnt og trutt, være forberedt på folks nei, legge død alle storhetstanker og skrive og lese så mye som mulig. Forfatterstudium er også å anbefale, er hennes råd til vordende forfattere.
Bokhonoraret går rett inn i familiebudsjettet.
– Jeg har ikke så mange forventninger rundt det å debutere, men det er klart det blir stas å holde boken mellom hendene. Jeg har forventninger om at det blir et gledelig øyeblikk å holde den, se manuset som bok for aller første gang, det må bli fint tror jeg, forteller hun.
Nå skal hun ut i åpent terreng, og gi seg i kast med et nytt romanprosjekt.
– Det gleder jeg meg til. Nytt, friskt, helt uforutsigbart!
LES OGSÅ:
NETT-TV:
