En ensom stjerne

Det knytter seg alltid viss spenning til Kunstakademiets avgangsutstilling. Man går dit med en forventning om å få øye på nye tendenser i tiden, eller unge stjerneskudd.

Det siste synes jeg i hvert fall jeg denne gangen fant.

Markus Li Stensrud er navnet vi like godt kan lære oss med det samme. Jeg tror vi ganske sikkert vi vil se mer til ham i fremtiden.

Verket han har bidratt med til utstillingen bærer tittelen «Everyone's Gone to the Moon».

Et blikk på månen

Den omfattende installasjonen favner ting og tekster som på ulike måter forholder seg til månen.

Enten som den vakre, ensomme lampen på himmelen som vi melankolsk kan stirre opp på, eller som det mål for romfart den er blitt i nyere tid: Som et strålende bilde på avansert vitenskap, og på menneskets kapasitet til å trenge ut i universet.

Raritetskabinetter

I en mørklagt avdeling finner vi en rekke små opplyste montre som estetisk trekker veksler på fortidens kuriøse raritetskabinetter.

Her kan vi lese tekster skrevet med skrivemaskin på gulnet papir, vi finner fotografier og forunderlige objekter av ulikt slag, som et inntørket lite vintereple, som har antatt en nydelig burgunderrød farger, og som ligger sammen med en krystall og en øyeprotese fra 2. verdenskrig.

I et annet monter finner vi en liten skulptur av en kvinne i porselen med en konkylie på hodet, og et stykke av en korallrev, og i enda et monter kan vi studere flere år gamle brødskiver med sprukken leverpostei.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Som umistelige gjenstander

Mens vi går fra monter til monter er vi hele tiden usikre på hvilke av disse tingene som er funnet, og hvilke som er laget for anledningen.

Selv om mange av objektene egentlig kan karakteriseres som søppel, får de vakre forseggjorte montrene, pidestallene og soklene dem til å fremstå som verdifulle, umistelige museumsgjenstander.

De mest iøyenfallende delene av installasjonen er en fallisk søyle av gamle, tørkede bananskall, som kan lede tankene til haugene av klær fra de tyske konsentrasjonsleirene, og en annen større del av installasjonen er en skinnende hvit skulptur – en kopi av en veldig meteoritt.

Dette skal visstnok være den største meteoritten som noen gang har falt ned på det nordamerikanske kontinent.

Den var betraktet av puebloindianerne som deres gud, de tilba den, og kalte den en gjest fra månen, inntil den ble tatt inn i det naturhistoriske museet i New York på begynnelsen av 1900-tallet.

Rett før årtusenskiftet skal den samme indianerstammen ha gått til sak for å få guden sin tilbake, og de vant omsider retten til å oppsøke meteoritten i museet, for der i fred å kunne tilbe den.

Dette er en av mange aparte historier vi kan lese om i de gulnede tekstene som inngår i installasjonen.

Glidende overgang mellom fiksjon og fakta

Men ikke alle historiene er som denne bygget på fakta. Noen ganger er det vanskelig å vite hvor det faktiske slutter, og diktningen begynner.

Og dette er spennende. Rent estetisk henter jo Li Stensrud sin inspirasjon fra de klassiske naturhistoriske museene, som representerer en klokketro på en gammeldags kunnskapsforståelse, en forestilling om vitenskapen som en bærer av en endelig sannhet.

En av de mange viktige innsiktene som dette verket formidler er nettopp at litteraturens «Slik kunne det vært» kan være like stor sannhet som historiens «slik var det».

Original fjellkomposisjon

Selv om ingen andre av arbeidene kan sidestilles med Li Stensrud vil jeg også fremheve Cecilie Bjørgås Jordheims fjellkomposisjon.

Her har hun brukt konturene av en fjellkjeden rundt Narvik i Nord-Norge som utgangspunkt for et partitur. Dette musikkstykket har hun så fått en strykekvartett til å spille inn.

Dette er en interessant og relativt original måte å utforske, og på et vis «male», et svært velbehandlet motiv som de norske fjellene. Samtidig er det spennende hvordan hun her forvandler natur til kunst i et slags 1:1-forhold.

Selv om utstillingen som helhet ikke er spesielt sterk, er de nevnte lyspunkter god nok grunn til å storme av sted til Stenersenmuseet.