Nærkontakt med krig

– Du! Reporter'n! Du kan ta av deg hjelmen nå, vet du. Det er relativt safe her!

Beskjeden ropes til meg fra to glisende soldater fra Forsvarets Spesialkommando (FSK), idet jeg ramler ut av den pansrede bilden jeg er plassert i. De er i ført sko, oppbrettede bukser og bar overkropp. Jeg er i full jounalist-krigsmundur.

Hjelm, skuddsikker vest, hansker, nye ørkensko, kaki-bukse, kaki-fotovest og sort t-skjorte. Fotovesten, med et utall lommer, er full av batterier, minnekort, vannflasker, penner, notatblokker, førstehjelpsutstyr og satelitt-telefonen min.

Jeg har sittet 4 timer på et ufattelig hardt bilsete spent fast i et seks-punkts-bilsete. Hele tiden med hjelm og vest på meg. Utenfor er det 40 varmegrader. Inne i bilen har det definitivt ikke vært noe kaldere.

Kontrasten mellom de to solbadende, mobbende og lett lattermilde FSK-gutta i baris og shorts, og en blodfersk krigsjournalist klar til å hoppe rett inn i en scene fra "The Pacific", er relativ tydelig.

SE OGSÅ: Skyttergravene - leiren - menneskene - kart og bilder

Utenfor komfortsonen i campen

Task Uniten, de norske styrkenes militære muskler, er for første gang utenfor de trygge omgivelsene i Camp Maimana, og har etter timer på støvete grusveier ankommet den framskutte operasjonsbasen (FOB) «Russian Hill», vest for Maimana. Her skal vi være en ukes tid og utføre operasjoner i området rundt denne leiren.

Skjønt, å kalle det en leir er vel å overdrive en smule. Russian Hill består av tre såkalte «Firebaser».

Denne muren utgjør beskyttelsen vi har mot omverdenen. Her inne kan jeg slå opp feltsenga mi, og sove trygt. På toppen av HESCO'en peker tunge maskingevær i alle himmelretninger. Soldatene har godt overblikk over de to dalførene som omgir oss.

Det såkalte pashtunske beltet ligger nordvest for oss i Meng Darakth-dalen. Beltet består av en rekke mindre byer som regnes som ISAF-fiendtlige.

10-15 liter vann til kroppen

De første dagene gjør vi dagoperasjoner ut fra basen på Russian Hill, korte kjøreturer hvor kolonnen samkjøres og trener i det litt uvante afghanske landskapet. Området domineres av høye åskammer, trange daler og uttørkede elveleier, såkalte wadi'er.

Heten er rett og slett uutholdelig. Aircondition-anlegget på en av stormpanservognene fungerer ikke. Tanksen blir stående igjen på Russian Hill. Kvikksølvet bobler opp til over 40 på gradestokken.

Jeg drikker vann. Jeg ni-drikker faktisk vann. Under den 13 kilo tunge skuddsikre vesten formelig flommer svetten. Jeg er konstant gjennomvåt. Timevis i baksetet på den pansrede bilen gjør at det å jobbe blir en ekstrem konsentrasjonsoppgave, og resten av tiden en kamp for å få i seg nok vann.

Jeg sitter stort sett bak i bilen, og følger på Sigve og Steve når det stoppes.

– Kjør forsiktig, på godt norsk.

Sigve er lagføreren for laget jeg følger i dokumentaren, mens Steve bemanner maskingeværet på taket av bilen, og er den andre av mine «karakterer» i det som skal bli til NRK-serien «Norge i krig - oppdrag Afghanistan».

Det som i det ene øyeblikket ser ut som et solid elveleie gir plutselig etter, og avslører metertykk gjørme som gjør at den syv tonn tunge IVECO'en nærmest synker ned i jordskorpen.

– Ikke utsett dere for unødig mobilitetsrisiko!

Slik lyder den klare beskjeden fra ledelsen i Task Uniten etter endt dagsøkt. På norsk blir det: Kjør forsiktig!

Å dø i en trafikkulykke her ville være ironisk

Tidligere på dagen har en av spesialsoldatene som er med slått kollbøtte med en seks-hjuling men på mirakuløst vis unnsluppet med et forslått kne. Han må evakueres med helikopter. Mye styr og ståk.

Å dra til Afghanistan for å dø i en trafikkulykke virker både totalt meningsløst og mer ironisk enn det meste annet. Det skal heretter kjøres forsiktig.

IED-trusselen

Den største faren for norske soldater i Afghanistan er veibomber. Såkalte IED, Improvised Explosive Devices, er hjemmelagde bomber som lages i stor stil over hele Afghanistan, og graves ned på veier hvor man vet det ferdes ISAF-soldater. De fleste IED'ene i Faryab detoneres ved at man kjører over en liten trykkplate med hjulet på bilen, noe som i sin tur detonerer sprengladningen.

Det er en slik IED som knappe fjorten dager senere skal vise seg å ta livet av fire norske soldater noen kilometer unna der vi når befinner oss.

På turene ut fra Russian Hill må vi passere flere såkalte «Vulnerable Point » (VP), steder hvor det er størst risiko for å kjøre på en IED. Svinger, bakketopper og opp- og nedkjøringer av elveleier. På de første turene holder jeg pusten hver gang vi ruller ned i et uttørket elveleie, et wadi.

Hva skjer nå? Smeller det? Blir vi så tatt i et bakhold? Hvor i kolonnen ligger vår bil egentlig? Det siste er nesten umulig å vite uten å følge med på sambandet.

Gutta i «3.1 Victor», stompanservognen som så å si alltid er de som kjører først på de afghanske veiene, omtaler seg selv som "IED-plogen". Hvis noen kjører på en IED, er det stor sannsynlighet for at det er akkurat denne vognen.

Minerydding til fots

Innad i Task Uniten er det stormingeniørene (STING) som rydder veiene for IED. Når styrken skal gjennom disse risikofylte passasjene, beordes STING i front mens resten av Task Uniten sikrer omgivelsene rundt oss mot opprørere. Veiklarering er en tidkrevende og møysommelig jobb. Kvadratcentimeter for kvadratcentimeter klareres veien, helt til det er klart for at resten av kolonnen kan passere.

Ved flere anledninger er ikke STING med ut, og de utsatte passasjene må klareres av infanteritroppen som gutta jeg følger er en del av.

Syv mann går rett og slett manngard. Finkjemmer grunnen. Ser etter indikasjoner på om noen har gravd i bakken.

Jeg får gå aller bakerst

Sigve leder troppene ned i det første wadiet. Infanteritroppen har ikke metaldetektorer, så øyne og ører er eneste hjelpemiddel. Jeg henger på slep med kameraet rullende.

- Tråkk på gresstuster og der hvor det ser hard ut, er beskjeden jeg får.

Vi skal gå ned gjennom passasjen som fungerer som vei ned i wadiet og over til den andre siden. Deretter over elven og opp gjennom en lignende passasje, før vi er ute av wadiet igjen. Hele veien er vi på utkikk etter nedgravde veibomber myntet på kjøretøyene som kommer bak.

Sakte, men sikkert snirkler kolonnen bestående av 10-15 kjøretøyer seg bak oss. Alle kommer gjennom i dag også. Ingen veibomber. Ingen angrep. Så langt.

Bare for at noen skal få snakke sammen

Målet for akurat denne operasjonen er å sørge for sikkerhet for soldater fra den norske etterettningen som skal gjennomføre «Key Leader Engagement» i en av landsbyene i dalføret. På godt norsk vil det si å ta en prat med de som styrer landsbyen, og forhøre seg om hvordan stemningen er.

Task Uniten manøvrere seg i posisjon på høydedragene sør for byen. Det er et spektakulært skue der fem tanks og seks pansrede biler fordeler seg ut over på de uilke åstoppene.

Alle har hver sin sektor som sikres. Tankser og maskingevær pekes i alle himmelretninger. Det graves skyttergraver.

Må opp til fots

På nordsiden av byen er en tropp fra Afghan National Army (ANA) på vei opp dalføret. De har med seg norske mentorer som samkjører operasjonen med de norske styrkene. Vi har panoramautsikt over dalføret, og ser afghanerne klatre opp åssiden til fots.

Pick-up'ene de vanligvis kjører kommer seg ikke opp i det bratte terrenget, og soldatene er nødt til å ta beina fatt. Fotstrid. Lett utstyrte afghanske menn med hver sin AK-47 formelig løper opp åssiden for å komme i posisjon.

Byen er sikret i alle bauger og kanter. Etterettningen kan starte jobben med å snakke med folk.

Skudd hørt!

I det freden har senket seg, posene med amerikanske feltrasjoner er åpnet og lunch og hvile står for tur, skjer det. Lyden av knatrende maskingevær og eksploderende RPG'er runger plutselig gjennom dalen fra åskammen på den andre siden.

– Skudd hørt. ANA er under angrep, spraker det over samband.

Jeg starter alt jeg eier og har av kamera og lydopptakere. Pulsen går i taket. Rundt meg småbannes det og spøkes med at de selvsagt måtte avbryte lunchen på denne måten.

I utgangspunktet står tanksen som tilhører laget jeg følger feil vei. Etter en runde på sambandet blir det imidlertid klart at de er i den beste posisjonen for å skyte tilbake, og tanksen manøvreres over til den andre siden av åskammen, i sin såkalte skiftestilling.

Det er langt over dalen. Ekstremt langt, synes jeg. Jeg sliter med å få filmet noe som helst, både på grunn av den lange avstanden og på grunn av varmedampen som avgis fra ørkensanden. Mirage. Rundt meg ligger et knippe soldater og "spotter" med kraftige kikkerter. Det er nesten 3000 meter over til stedet Afghan National Army, ANA blir beskutt fra.

Positive identification!

- PID! To menn med AK og PKM til venstre for grunnpunkt høy topp, ropes det plutselig fra en av soldatene.

- Sett!

Norske soldater i Afghanistan forholder seg til en forhåndsdefinert «Rules of Engagement» (ROE). Denne definerer når man har lov å skyte og ikke.

Nå er det observert «Positive identification» (PID), noe som i dette tilfellet betyr at det er observert mennesker med våpen som skyter mot de afghanske styrkene på den andre siden av dalføret. Ifølge den gjeldene ROE'en kan det da gis order om å skyte tilbake.

På med hørselvern

Beskjeder går fram og tilbake på sambandet i noen minutter, før den endelige ordren gis. «3.1 Victor», tanksen som står 20 meter fra meg, får ordre om å besvare ilden. Tanksen tilhører laget 3.1, som er det laget jeg følger. Laget Sigve er lagfører for.

Vognkommandør Håkon nistirrer i kikkerten sin, og mottar oppdateringer fra resten av laget som ligger rundt med kikkertene sine og observerer. Jeg får beskjed om at det snart smeller.

– Det kan være greit å ta på seg hørselvern nå, med mindre du har ønske om å bli døv.

Jeg fomler fram to gule ørepropper og presser dem inn i ørene. Kameraet ruller. Jeg er klar.

Taliban har ikke tanks

Fem ganger dundrer det fra tanksen som står tre meter fra meg.

– Litt til venstre, lyder beskjeden fra kikkertgutta.

Fem nye skudd med stormpanservognens 30mm kanon.

- På!

Vi blir stående slik i noen timer. De andre tanksene skyter også etter andre grupperinger av mennesker som befinner seg i stillinger og skyter mot ANA.

Vi er for langt unna til at noen kan skyte på oss. Taliban har ikke tanks.

Taliban tar med seg sine skadde og døde

Etter noen timer er det hele over. Sola er i ferd med å gå ned. Ingen døde. Ingen skadd. Verken hos ANA eller de norske styrkene.

Opprørerne er observert trekkende ut via et dalføre nord for oss. På mopeder. Det er uvisst hvor mange skadde eller døde det er på den andre siden. Taliban er flinke til å ta med seg sine egne, og dødstall og antall skadde er derfor vanskelig å fastslå, i alle fall basert på oberservasjoner under selve kamphandlingene.

Det hele har vært absurd. I timevis har tanksene dundret rundt meg, avstanden har vært så lang at jeg verken har vært redd eller helt har sett hva som har foregått på åskammen tre kilometer unna oss. Det hele har strengt tatt vært som et dataspill.

Det er vanskelig å forstå at det mest sannsynlig er både skadde og døde på den andre siden av dalen som følge av krigen som har utspilt seg rett foran øynene mine.

• Les også: På jobb i sandkassa - Om utstyret Marius Arnesen hadde med seg ut i felten.