Kjendislivets ulykkelighet

Når Ari Behn debuterer som dramatiker, skjer det ikke uventet med brask og bram.

Det er heller ikke uventet at Behn selv går ut i pressen med betroelser som at «dette er noe av det mest personlige jeg har skrevet». Og det er slett ikke uventet at premieren ligner et sirkus med høy se-og-bli-sett-faktor i manesjen.

Det er ikke gitt at det blir god dramatikk av det, men det behøver heller ikke bli forferdende dårlig.

Uinteressant

Men dette sirkusaspektet er uinteressant. Gode scenetekster behøver ikke den type oppmerksomhet, de står for seg selv.

Dessuten gjør det noe med opplevelsen. Uttalelser som den som er nevnt ovenfor er dessverre med på å snevre inn stykket. For det styrer publikums opplevelse og stenger for det som kunne blitt utvidede og interessante tolkninger.

Hvor lett er det ikke å tenke inn Ari Behn og hans kone i et stykke Behn selv betegner som personlig, og som til alt overmål handler om et skrantende ekteskap?

Det er i mediene aktene i Ari Behns offentlige liv skrives. Denne anmeldelsen konsentrerer seg om selve oppsetningen av stykket «Treningstimen» og legger forfatteren, hans biografiske tilnærmelser og denne delen av virkningshistorien bort.

Krimtwist

En-akteren «Treningstimen» handler om den vellykkede forretningsmannen Anton Sommerfeldt (Espen Hana) som har bestilt personlig trener (Svein Solenes) til sin vakre skuespillerkone Lydia Behrens (Kikki Stormo).

Den personlige treneren er en skurk Sommerfeldt har hatt kontakt med tidligere i sine mange lyssky affærer, og kona har vært borte fra rampelyset i fem år.

Ganske tidlig kommer det frem at lyssky ting kommer til å skje i løpet av denne treningstimen. Men hvilke lyssky ting? Behn har skrevet inn den lille krimtwisten som fanger publikum: Hvem kommer til å ta hvem av dage? Karakterene er skiftende, motivasjonen deres også, akkurat nok til ikke å bli kjedelig eller forvirrende.

Lykke

Det er det som holder spenningen oppe i stykket. Den kjedelige hverdagen og det miserable ekteskapet er ekteparet skyld i selv. Berømmelsen har spist dem, behovet for å bli sett er sårt tilstede hos begge. Et liv i blitzregn har gjort at de ikke lenger ser hverandre, og de lever overflatiske liv.

Espen Hana gestalter Anton Sommerfeldt med temperament og kald kynisme. Han har fått i oppgave å skrive et teaterstykke til konas comeback på teaterscenen, og stykket skal handle om lykke, noe han ikke vet hva er før han har en merkelig drøm.

Sommerfeldts betraktninger om lykke er blant de bedre delene av stykket, han snakker inn i et videokamera og projiserer seg selv på en skjerm på bakveggen. Ondskapsfullt snakker han om sin eneste lykkeopplevelse: En drøm der han spiste sitt eget hjerte.

Klisjeer

Klisjeene og det overtydelige går igjen både i tekst, regi og scenografi. I treningsstudioet hjemme i ekteparets stue strekker hender seg ut av veggene.

Regimessig blir klisjeene tydelige i bruddene der karakterene forteller hva de innerst inne tenker på.

Lyset skifter til ubehagelig hvitt, og vi får historier om spilledåsepiken Behrens, om treneren Kevins tid i fengsel, om hans forhold til faren sin, og om Lydias utroskap med svogeren.

Det er overtydelig og unødvendig og er med på å bremse stykket. Sammen med replikker som: «Jeg er kvinne, men det er nødt til å handle om mer enn kjønn», utgjør bruddene et uttrykk som motarbeider det interessante i formen og metalagene Behn har skrevet inn.

Meta

For her brytes det på spennende måter. Stykket som spilles er med ett teaterstykket Anton Sommerfeldt er i ferd med å skrive. Absurde ting skjer, og hvem vil egentlig drepe hvem? Hva skjer, hvorfor?

Her, samt i Sommerfeldts lykkebetraktninger, kommer stykkets nerve frem. Den skulle gjerne vært utarbeidet enda mer, tatt lenger ut, gjerne på bekostning av klisjeene. Eller sagt på en annen måte: Klisjeene kan utnyttes bedre.

Ari Behn har skrevet et stykke om identitet som forvitrer og mennesker som ser forbi hverandre. Det er også et stykke om kynisme og egoisme. Aspektet med kjendisliv og rampelys er underordnet denne tematikken.

Det er en grei dramatikerdebut med noen gode monologer og snertne replikker her og der. Vendingene er spennende og kunne vært utnyttet bedre i en hakket spenstigere regi. Arne Nøsts fargesterke scenografi treffer ikke så godt denne gangen.

Posør

Da Rogaland Teater fikk det anonyme manuskriptet i hendene, trodde de «Treningstimen» var et amerikansk stykke. Det er et kompliment til forfatteren.

Behns treningstime som dramatiker er over, og det var ingen avskrekkende debut. Men han skal passe seg for å lukke stykkenes tolkningsrom ved å la posørlivet kaste skygger over det. Når det gjelder slike ting, fortjener teateret bedre.