Rigoletto-debutant smeltet hjertene

Slike klassikere kan bli fjasete, med kostymeskift og briljering i arier som kommer som perler på en snor, med "La donna é mobile" som den mest kjente. Den Norske Opera&Balletts oppsetning var heldigvis fri for fjas. Den enkle og tradisjonelle oppsetningen ble gripende, med fokus på de mørke sidene av menneskesinnet.

For dette er en mørk tragedie.

Apetitt på kvinner

Rigoletto er en sleip og stakkarslig hoffnarr hos en hertug som har større apetitt på unge kvinner enn Tiger Woods. Det moralske dilemmaet oppstår når hertugen vil ha Rigolettos datter Gilda. Da roter Rigoletto det til, han prøver å få sin herre drept, men ender opp med å ta livet av sin egen datter i stedet.

Les mer om Verdis opera Rigoletto

To stoler og svarte kulisser

Operaen fra 1851 er evig aktuell i måten den viser hvor håpløst svake vi mennesker kan bli når vi blir redde og satt på prøve. Regissør Hilde Andersen gjorde det enkelt, og satset på at budskapet ble formidlet gjennom de musikalske kreftene. Og det holdt nesten hele veien ut, bortsett fra noen stillestående perioder i de lengste og mest repeterende duettene i 1. og 2. akt.

Da ble ikke et bord og to stoler foran svarte kulisser nok.

Sensasjonell debut

Men som sangerne leverte! Quinn Kelsey fra Hawaii sang mykere og mer innbydende enn Harry Belafonte. Samtidig hadde han et uttrykksmessig spekter og musikalske finesser som vitnet om en stor barytonstjerne. Han fikk frem noe dypt menneskelig i denne pukkelryggede stakkaren som smeltet hjertene i salen.
Bryn Terfel kan ha fått sin arvtager i Kelsey!

Et stort skuespillertalent

Den mexikanske tenor Arturo Chacon-Cruz hadde en lys og lett stemme med imponerende høydetoner, faktisk med unntak av La donna e mobile – kanskje fikk han nerver? Stemmeprakt til tross; skuespillermessig var han litt for stiv og uskyldig til å bli en troverdig Don Juan. Operaens egen Eli Kristin Hanssveen har en litt spiss sopran, men er sikkerheten selv og et skuespillertalent av de store. Hun var hot som datteren som brenner seg på hertugen.

Ompatakt med trøkk

Operaorkesteret spilte Verdis mektige musikk med skikkelig hugg og trøkk. Den italienske dirigenten Antonello Allemandi fikk både frem det melodiøst smektende og de saftige ompataktene, hele tiden på en undertone av noe dirrende og mørkt. Særlig strykerne og treblåserne hadde dagen. Operakoret sjarmerte med stemmkraft men var var ofte upresise. Det virket unødvendig slumsete.

Dette er et godt standardrepertoar som fenger og burde rulle og gå utover sesongene, men denne oppsetningen spilles bare 10 ganger, dessverre.