”Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje…”
Musikal av Joe DiPietro, tekst, og Jimmy Roberts, musikk
Norsk tekst: Ola Bø
Spilt i New York 1996 - 2008, Det Norske Teatret frå 18. mars 2011
Regi og koreografi: Jostein Kirkeby-Garstad
Scenografi: Mia Runningen.
Musikkansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen
Orkester: Ståle Sletner, piano, Silje Haugan, fiolin, Ole-Marius Melhuus, bass.
Med: Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik.

De gjør det ikke lett for seg på den store scenen på Det Norske Teatret. Ut og inn av en spartansk scenografi med fire dører skal to par vise oss kjærlighetens forunderlige veier. Musikerne er en kammermusikktrio med tre glimrende musikere på fiolin, bass og klaver.

Bleieskift

I en så naken presentasjon skal det mye til at de fire på scenen makter å fengsle oss. Men det gjør de med skarpe tekster, drivende musikk og masse scenisk overskudd.

Det handler om noe så enkelt, og så vanskelig, som kjærlighetens plass i livene våre. De fire på scenen går ut og inn av mange forskjellige dører og roller og utforsker flirt og forelskelse, sjekking og dating, ekteskap og bleieskiftenes påkjenninger og i både unge, modne og eldre år.

Skarpskodd

Manuset har vært en suksess for den ellers ukjente tekstforfatteren Joe DiPietro.

Forestillingen har gått på et teater off-Broadway i tolv år siden 1996 og har også vært satt opp i mange land rundt på kloden, og her blir den hjulpet av Ola Bøs skarpskodde oversettelse.

Kabaret

Heller ikkje komponisten Jimmy Roberts har en lang karriere bak seg, og han skriver kjappe og fengende sanger i mange slags stil. Her er det blues og tango, ragtime og gospel, country og pop og hele tiden med fokus på poengene i teksten.

Det er mer kabaret enn musikal, og ironien og mangelen på sentimentalitet minner om musikkteatret til Stephen Sondheim.

Strammet inn

Instruktøren og koreografen Jostein Kirkeby-Garstad kommer fra musikkteaterutdanningen på Bårdar og kjenner sitt materiale fra samme stykke i Haugesund for et år siden. Osloversjonen er strammet inn til halvannen time non-stop.

Her er det monologer og sketsjer, solosanger og ensembler, og mange av scenene utvikles i lange spenn, som i Brochs storslåtte skilsmissemonolog.

Overskudd

De fire, Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Jon Bleiklie Devik og Teodor Janson har det gøy på scenen, og det smitter. Janson har hittil gjort seg mest gjeldende som regissør, og på scenen er han et overskuddsfenomen med en mimikk som bringer temperaturen i været.

Sanglig er de fullt på høyde med den musikalske kabaretstilen, helt fram til den krevende sluttsangen med en uakkompagnert kvartett.

Trend

Det Norske Teatret skal ha takk for at publikum får kjenne flere musikaler enn de etablerte suksessene. Med all respekt for Rodgers og Lloyd Webber er det forfriskende med nye trender, og en viktig trend nå er det lille formatet, nærmest intimteater og kammermusikaler. Sist høst handlet det på Det Norske om psykiatri med det musikalske elektrosjokket ”Next to normal”, og denne kammerforestillingen er ennå ikke ferdigspilt.

Derfor spørs det om ikkje storsalen er i største laget for ”Eg elskar”. I en mindre sal hadde det antakelig løsnet enda mer mellom sal og scene selv om det ikkje var noe å si på begeistringen på premieren fredag.

(Kulturnytt)