Unikt og rikt praktverk

Dette er noe mange har ventet lenge på. Hittil har norsk opera og balletthistorie vært delvis lukket kunnskap, overlatt til mer eller mindre pålitelige anekdoter, biografier og Maud Hurums operabok. Her har musikk- og samfunnsvitere dannet redaksjon med sentrale aktører og skapt et praktverk. Boka er egnet til å åpne kunstfeltet ytterligere opp for folk flest etter suksessen med den nye operaen i Bjørvika.

Stor og innbydende

Det er lagt ned mye tid og ressurser på det visuelle. Det blir riktig når vi snakker om i høyeste grad visuelle kunstformer. Det store coffeetableformatet er innbydende, og de 376 sidene er spekket med illustrasjoner og flotte bilder, de fleste tidligere upubliserte. Teksten er lettfattelig fortellende, og boka krever ingen forhåndskunnskaper. Den begynner pedagogisk nok med å beskrive hva en opera er.

Mye samfunnshistorie

Dette er ikke en bok om institusjonen DNO&B, heller ikke et musikk- og danseleksikon. Dette har blitt norsk kultur- og samfunnshistorie med operadriftens mangslugne kår gjennom 250 år som omdreiningspunkt. Det har gjort boka til underholdende lesning, men også litt uoversiktlig når det kommer til de sceniske resultatene.

Lang kommersiell operatradisjon

Den mest fascinerende lesningen er om hvor lenge det har pågått opera- og ballettdrift i Norge. På tross av at det ikke ble bevilget en eneste statlig krone til opera og ballett før i 1950, har operadrift vært nesten kontinuerlig holdt i hevd gjennom 1800-tallet, for eksempel av de driftige operagründerne Mathilda Lundstrøm og Olefine Torsell Moe, som på Christiania Tivoli fra 1883 til 1886 viste både Wagners Lohengrin, Carmen og Faust, kun finanisert av billettinntekter. Dette beviser at suget etter opera og ballett har eksistert i et betalingsvillig norsk publikum lenge før politikerne kom på banen med statlige midler på 50-tallet. Det er også slående å lese om de mange kvinnene som har vært sentrale i opera og ballettvirksomheten i alle disse årene. Det er unikt, også i internasjonal sammenheng.

Savner kritisk verkgjennomgang

Selve opera- og ballettforestillingene ofres det mere plass på i annen halvdel av boka, når Nasjonaloperaen er i gang på Youngstorget. Men det kritiske blikket blir for sprikende etter min mening. Vurderingene blir lagt i munnen dels på anmeldere, dels etter publikumsoppslutning og dels på anonymt, internt meningshold. Når vi i dag tilsynelatende har visse problemer med å få dratt i gang ny norsk musikkdramatikk, saver jeg en samlet, kritisk gjennomgang av hva norske musikkdramatikere faktisk har prestert på feltet opp gjennom historien. Det er mulig et slikt kapittel kunne ha hjulpet på selvtilliten.

Spennende spill i kulissene

Når vi nærmer oss vår egen tid, blir det spennende å lese om hvordan internasjonale konjunkturer og politiske strømninger påvirker det strategiske spillet rundt operadriften, hvorom munnhellet går at nest etter krig er opera det dyreste du kan drive med. Boka burde bli pensum for alle som ønsker å få inn en ny post på kulturbudsjettet. Her får ledere og direktører passene påskrevet. Fra Gunnar Brunvoll som endelig lykkes med statsbevilgning til sitt privateide Norske Operaselskap i 1950, med kun to ansatte i administrasjonen og kodeordet "Distriktsprofil". Vi blir kjent med den mindre kommunikative direktøren Sven Olof Eliasson, som på 90-tallet greide å miste et av verdens største musikksjeftalenter Antonio Pappano ved å ikke svare på brev og henvendelser i tide. Bjørn Simensen beskrives som en bevisst mediestrateg, som endelig går av med seieren med nytt operabygg, men ikke uten at det har kostet internt.

Når vi nå er der hvor vi er, blir det ikke mindre påkrevet å få denne historien samlet mellom to permer. Den viser at opera-Norge faktisk har en lang tradisjon å bygge videre på. Derfor er denne unike boka sterkt å anbefale.