Rosemaling og graffiti

Blodig alvor: Norsk kunst på 80-tallet, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg, til 2. oktober 2010.

Det er primært den populærkulturelle estetikken som farger min egen erindring om 80-tallet. Jeg husker den skinnende rosa og turkise Milet-dunjakken min, og de steinvaskede Lewisbuksene. Og kanskje er det nettopp fordi jeg selv opplevde denne tiden, men ikke som noen voksen, kritisk iakttaker, at det er så ekstra spennende og fascinerende å ta inn dette tiårets frodige kunstneriske utvikling, slik jeg har lest om det, men ikke virkelig erfart det.

Blodig alvor

Utstillingen ”Blodig Alvor: Norsk kunst på 80-tallet” som i helgen åpnet på Haugar Vestfold Kunstmuseum, er produsert av Bergen Kunstmuseum, har gjort en lengre vandring, fra Bergen til Kristiansand, og er nå ved sitt nest siste stopp i Tønsberg, før den til slutt vises i Trondheim Kunstmuseum på nyåret. Utstillingen favner i alt arbeider av drøye 90 kunstnere, som gir oss innblikk i den norske 80-tallskunstens opprør mot modernismens renhetsdogme, så vel som mot 70-tallets krav om politisk innhold.

Viktig brytningstid

Og kurator Eli Okkenhaug har virkelig klart å gjøre utstillingen til et gløtt inn i en forgangen periode. Ikke fordi det som møter oss virker dødt og utdatert, snarere tvert i mot. Her skildrer 80-tallet som den utpregede vitale epoken det var i norsk kunsthistorie. Det var en brytningstid, da alt tok til, tok form, tok av i det mildt akterutseilte norske kunstliv; Fotografi og video fikk for alvor sitt innpass og utfordret maleriets tilnærmede enevelde her til lands.

Likevel har det nok vært aller viktigste for det norske kunstlivs selvfølelses at man uten å gjøre så mye for det selv, gjennom oppblomstringen av et heftig, ekspressivt maleri på kontinentet, brått befant midt i en internasjonal kunststrømning. Man var ikke lenger akterutseilt eller perifer fordi om man malte, for det var maleriet som var i tiden, som ble diskutert og dyrket, og man var plutselig i direkte dialog med Europa.

Rosemaleri og graffiti

Betraktere som føler seg litt trett av den visuelt blodfattig konseptuelle kunsten som har preget mesteparten av 1990- og 2000-tallet vil kroe seg i denne dynamiske og meget visuelle utstillingen. Utstillingen intoneres med Lars Paalgaards bemalte bilder i bølgepapp. Arbeidene tar utgangspunkt i rosemalingens frodige og elegante linjeføring, men har samtidig klare, nærmest lysende syntetiske fargetoner, som gjør at uttrykket også minner om graffiti.

Med disse sterke arbeidene klarer Paalgard å skape et maleri som både parafraserer og kommenterer et viktig norsk kunsthistorisk fenomen, samtidig som han visuelt kobler seg til det umiddelbare, flyktige og upretensiøse som knytter seg til samtidens visuelle virkelighet.

Dialog på tvers av tid og landegrenser

Ellers får man mulighet til å sette seg inn i et av 80-tallets viktigste kunstprosjekter, Marianne Heskes ”Gjerdeløa” fra 1980, som jo regnes som det aller første norske konseptprosjektet. Her får vi se dokumentasjonen på hele prosessen, der hun flyttet en 400 år gammel, liten tømmerkoie fra Tafjord på Sunnmøre til Pompidousenteret i Paris og tilbake igjen.

I koiens eldgamle tømmerstokker var det risset inn ulike mangehundre år gamle budskap, en slags fortidens graffiti. Heske oppfordret da de besøkende i Pompidousenteret til å risse inn sine egne beskjeder som bidrag. Med dette prosjektet forsøkte hun å skape en dialog på tvers av tid og landegrenser. Et bilde på kommunikasjon i en helt konkrete forstand.

Utstillingen byr på en frodig og overskuddspreget opplevelse, og er i aller høyeste grad er verdt et besøk.