Hopp til innhold

Maktens duft

To ulike, men hver i sær interessante utstillinger om vår kanskje aller mest markante samtidskunstner.

Organise og Starve

Organise or Starve, Gardar Eide Einarsson.

Foto: Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst

Gardar Eide Einarsson, Power has a Fragrance, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Oslo, Til 15.8. & Gardar Eide Einarsson, Standard (Oslo) til 6.6.

Gardar Eide Einarsson er utvilsomt en av våre mest profilerte og omdiskuterte kunstnere. I går kveld åpnet en bredspektret utstilling med hans arbeider på Astrup Fearnley Museet, og i kveld åpner en langt mindre, men også nokså oppsiktsvekkende presentasjon på Standard (Oslo).

Subkulturelle referanser

Einarsson har gjennom sitt kunstnerskap vært opptatt av ulike sosiale former for overskridelse. I sine arbeider har han gjennomgående tatt utgangspunkt i motiver hentet fra forskjellige subkulturelle miljøer. Han har gjennomgående fokusert på outsiderskikkelser, enkeltindivider hvis frihetstrang har ledet dem mot avgrunnen. Så ulike eksempler som den beryktede Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh, og den legendariske billedkunstneren Jackson Pollock kan nevnes her.

Fragmenterte fortellinger

Untitled (Jesus lever)

Untitled (Jesus lever), Gardar Eide Einarsson.

Foto: Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst

På Astrup Fearnley Museet ledes vi inn i et mylder av fragmenterte fortellinger som kretser omkring storbyen. Her ser vi bilder av postkasser, avisautomater og hydranter på New Yorks fortauer. I ett av rommene finner vi en innretning som etter sigende lager en så høyfrekvent tone at ingen over ca 22 år kan fange den opp. Dette er en japansk oppfinnelse, brukt i parkene i Tokyo, til å holde tenåringer på avstand. I trappehallen finner vi et annet element hentet fra det japanske byliv; nemlig et speil, som er en tro kopi av de såkalte selvmordspeilene i undergrunnen i Tokyo. Disse blir montert på metrostasjoner på bakgrunn av en idé om at suicidale mennesker vil komme til sans og samling når de ser sitt eget ansikt, og dermed forhåpentligvis avstå fra å hoppe foran toget. Som så ofte tidligere er de kunsthistoriske referansene åpenbare. Vi blir minnet om den minimalistiske skulptøren Donald Judd speilskulpturer, så vel som Gerhard Richters berømte Spiegel-«malerier». samtidig er verket hele tiden en del av denne tragiske fortellingen om ensomhet og desperasjon i den japanske storbys «underverden».

Rustfritt stål

Og det er nettopp denne dobbeltheten som preger de fleste arbeidene hans. Vi finner Una-bomberens kart over eksplosiver som er et vitnesbyrd om en fatal terrorplan, samtidig som bildet mimer et geometrisk malerisk formspråk som var fremherskende på 60-tallet. Også de store ensfargede grå malerier, som har fått tittelen «Untitled (Stainless Steel)» som henger i den store trappehallen har denne ambivalensen. De parafraserer minimalismens ensfargede malerier, samtidig kan de sees som «fotorealistiske» studier av en overflate av rustfritt stål, en dør eller en vegg. Dette gir bildene et arkitektonisk preg. Med et uhyre enkelt grep makter han her dels å forene den følelsesladede virkeligheten man forbinder med maleriet, det industriell utilnærmelighet og upersonlighet som vi forbinder med stålet, men han setter også maleriene i en aktiv dialog med rommet. Plutselig oppleves den grove, stålgrå brutalistiske endeveggen som en ett verk i sin egen rett.

Maktkroppen

Ett av de litt eldre arbeidene i utstillingen, som vil være velkjent for mange er «Baton Execise, 1 – 9» fra 2007, som består av 9 treplater lent mot veggen. På hver av disse er det trykket et bilde av en politimanns truende håndtering av en batong. I ett bilde hever han den som til slag, i det neste peker han på oss, som var den en revolver. Verket oppleves som en ironisk kommentar til Andy Warhols ikoniske serialisering av Elvis Presley. Men det er ikke stjernen, den attraktive kroppen vi her konfronteres med, men tvert i mot den truende maktkroppen, legemliggjort gjennom håndheveren av samfunnets lover.

Untitled (Family Crest)

Untitled (Family Crest),Gardar Eide Einarsson.

Foto: Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst

Hommage til Einarsson

Utstilling på Standard (Oslo) består av 9 svært forskjellige bilder montert på linje (på høyst ugardarsk vis) side om side, som en klassisk galleriutstilling. Det oppsiktsvekkende er at ingen av disse verkene er laget av Einarsson selv. Utstillingen kan derfor mer sees som gallerist Furnesviks portrett av, eller «hommage» til den enkeltkunstneren som har betydd mest for det feirede oslogalleriet i de fem årene det har eksistert.

I utstillingen på Standard finner vi arbeider som på ulike måter tar opp liknende problemstillinger som dem vi finner hos Einarsson, eller som på annet vis forholder seg til hans prosjekt.

Sammenbrudd av tradisjonelle verdier

Barrels

Barrels, Gardar Eide Einarsson.

Foto: Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst

Vi finner blant annet innrammet polaroidsnapshot der Gardar selv synger karaoke, tatt av den berømte, kontroversielle japanske kunstneren Nobuyoshi Araki, som nettopp har gjort polaroidfotografiet til sitt varemerke. Et annet fotografi tatt av nok en anerkjent japansk kunstner er «Bye Bye Polaroid» av Daido Moriyama, en kunstner som er blitt kjent for sine fotografier som viser sammenbruddet av tradisjonelle verdier i Japan. I dette bildet ser vi en automat som blant annet selger bomullstruser for småpiker utenfor en butikk for sexleketøy. På samme måte som Einarsson holder Moriyama frem et enkelt uttrykk som bærer med seg underlige detaljer fra det urbane livet, som avføder fortellinger i betrakteren. Mellom disse henger et lite, men likevel mektig oljemaleri, et skoglandskap malt av ingen ringere enn Adolph Tidemand. Et bilde Einarsson skal ha slått til seg til en billig penge.

Duften av makt

«Power has a Fragrance» heter Atrup Fearnley Museets utstilling, og makt er utvilsomt vært en hovedproblemstilling for Einarssons gjennom hele hans karriere. Uten at han formulerer noen klar politisk holdning, gir Einarsson gjennomgående uttrykk for en dyp skepsis til etablerte maktstrukturer. Ikke minst er han opptatt av hvordan maktinstanser som museer påvirker og styrer hvordan vi skaper og opplever kunst.

Disse to utstillingene viser ulike sider ved Einarssons spennende prosjekt, og gir sammen et rikt bilde av en av våre aller mest markante samtidskunstnere.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober