Yasmina Reza er verdens mest spilte kvinnelige dramatiker. Under norgespremieren på «Blodig alvor» på Nationaltheatret er det ikke akkurat et hyggelig kaffeslabberas hun inviterer til.

Slått ut tenner

Eller, det vil si, det er ekteparet Dahl, spilt av Gisken Armand og Kim Haugen som inviterer til sitt korrekte og designpregede hjem.

Anledningen er at deres sønn Bror har fått to fortenner slått ut av Ferdinand, som er sønn til ekteparet Reistad, spilt av Ågot Sendstad og Mads Ousdal. Nå skal altså foreldrene møtes over en kaffe for å finne ut av hva de skal gjøre med situasjonen.

Supert samspill

Og for å si det med en gang: Dette er god skuespillerkunst. Det halvannen time lange stykket foregår i Dahls stue, og det er lite handling å spille på. Dermed står og faller alt på skuespillernes samarbeid, samt at replikkene sitter, og her skuffer de ikke. Ousdal, Sendstad, Armand og Haugen er samspilte og presise, de parerer og utfordrer hverandre kontinuerlig i halvannen time.

Det krever hundre prosent tilstedeværelse og konsentrasjon, og dette har de. Det alene er verdt opplevelsen. Spesielt god er Mads Ousdal som den kyniske advokaten som snakker i mobiltelefon ustanselig, samtidig er det han som har det skarpeste blikket på situasjonen. Irriterende nok.

Sameksistens

Fra å være et møte i beherskede rammer, stiger temperaturen gradvis, og snart viser de dannede menneskene seg fra sine mest primitive sider. Kaffeslabberaset utarter og i løpet av stykket har alle karakterene hatt sine utbrudd. Litt som forventet, og det gjør at stykket formmessig har en tendens til å flate ut, men ikke for mye.

Foreldrene forsvarer tilsynelatende sine barn, mens de egentlig forsvarer seg selv. Dypest sett er dette et stykke om sameksistens, noe som kanskje kan være enklere for to elleveårige gutter som slår ut tenner på hverandre enn det kan være for deres såkalt dannede foreldre.

Latter og distanse

Vi ler oss gjennom stykket, for på scenen skapes svært gjenkjennelige situasjoner. Yasmina Rezas suksess som dramatiker handler blant annet om at hun tar tak i hverdagslige, kjente, nære og vanlige situasjoner og viser det store bildet gjennom det lille. Gjennom foreldrenes forsøk på kaffediplomati forsøker Reza å si oss noe om å leve sammen. Men får hun det til?

Tja. Stykkets store utfordring er valg av sjanger. Komedieformen får publikum til å le, men det er ikke en latter man på noe tidspunkt setter i halsen, den slår aldri tilbake mot en.

Latter kan være med på å skape distanse til problematikken, og det er denne forestillingens store utfordring. Reza skisserer ikke noen form for løsning, og når de to foreldreparene sitter apatiske igjen – hva har da publikum fått? En god latter, gjenkjennelige situasjoner – men får vi egentlig noen øyeåpner?

Smart og elegant

Det er kanskje ikke meningen at vi skal få det. Men man kan like fullt kreve det av en teaterforestilling, uansett sjanger. Blodig alvor er ingen farse, det er en intelligent komedie. Smarte skuespillere, perfekt balanserte replikker, stort sett elegant gjennomført. Gi oss bare det der lille stikket som gjør at vi husker mer enn bare latterkuler.