Apokalypsen kommer – «The Pacific»

Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene av serien som starter på NRK tirsdag 4. januar.

________________________________________________________________

Med «Saving Private Ryan» (1998) revolusjonerte Steven Spielberg krigsfilmsjangeren og skapte en ny form for realisme hva gjaldt krigsscener. Åpningssekvensen, som viser erobringen av Omaha Beach, varer i over 20 minutter og er blant de mest intense - og beste - krigscener i filmhistorien.

Vant priser

På den andre siden byr filmen på et rollegalleri á la De sju dvergene, der troppen i filmen består av den sterke, den svake, den feige, den morsomme, den modige, den gale og den vise.

Likevel, filmen har store kvaliteter, den spilte inn nærmere 500 millioner dollar verden over og vant en rekke priser. I tillegg fikk den Spielberg og Tom Hanks såpass interessert i andre verdenskrig, at de to år seinere bestemte seg for å produsere HBO-miniserien «Band of Brothers».

Og godt er det.

Helteepos

Med samme type filmatiske uttrykk som «Saving Private Ryan», skapte produsentene et av de beste tv-dramaer noensinne. Serien, på ti episoder, er mer troverdig og balansert enn «Private Ryan» og følger soldatene i E Company fra de trener til krig, til invasjonen av Normandie og krigens slutt.

Men til tross for at persongalleriet i serien er mer sammensatt enn det i «Private Ryan», følger «Band of Brothers» noe av den samme vinneroppskriften, der kompaniet er satt sammen av en litt for nøye utplukket og utstudert forsamling unge amerikanere, og der fienden fremdeles er en nokså brun masse.

Og selv om serien aldri legger skjul på at krig er rimelig kjipe greier, tildekker serieskaperne aldri det faktum at de egentlig har laget et helteepos.

Ekstrem påkjenning

I de fire første episodene av «The Pacific» er glorifiseringen feid under teppet. Og til tross for å være en oppfølger, er «The Pacific» fullstendig fristilt fra forgjengeren.

(Saken fortsetter under bildet)

Likhetene er tydelige hva gjelder det filmatiske uttrykket, de svært påkostede scenene, og det gjennomarbeida detaljnivået, men vi blir kjent med en helt ny gruppe amerikanske soldater og tonen i serien er en annen.

Serien fokuserer langt mer på enkeltindivid, enn lag. Der «Band of Brothers» brukte de første episodene på skape empati og presentere oss for kompaniet, fokuserer «The Pacific» i mye større grad på opplevelsene og psyken til tre individer.

Det handler om at krig er en ekstrem påkjenning og at man som menneske, til tross for at man har flagget på jakkeermet, slåss aleine.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Modig

Allerede i første episode gir en av seriens hovedpersoner, Robert Leckie (James Badge Dale), uttrykk for at krig er jævlig. Uansett. Heltedådene har måtte vike plass for en langt mørkere realisme. Angsten får mer plass. Meningsløsheten bak krig er tydeligere.

Ja, serien er i det hele tatt en gripende og sterk opplevelse.

Der «Band of Brothers» minner om «Saving Private Ryan», minner «The Pacific mer om «Apocalypse Nå». Noe som er et modig trekk fra seriens skapere, men som kanskje også gjenspeiler amerikanernes forhold til krigene de kjemper for tiden.

I tillegg er den mørke realismen uungåelig hvis man er ute etter å fortelle sannheten.

For der «Band of Brothers» er en serie som feirer frigjøringen av Europa, er «The Pacific» en serie som bygger opp mot en av menneskehetens største ugjerninger, bombingen av Hiroshima og Nagasaki.

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.

• Les også: Storserie fra Hanks og Spielberg på NRK

SE KLIPP FRA SERIEN HER: