- Spennende om og med barn

Rikke, Ohna og Majas planer om ikke å løfte en finger i løpet av sommerferien må raskt skrotes.

Foto: Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS/MAIPO film

Kinesisk mafia og narkosmuling i kjøttforsendelser til tross, «Asfaltenglene» handler egentlig om vennskap. Og det gjør det jo som regel, mener denne anmelder.

Einar Guldvog Staalesen

Publisert 25.02.2010 08:30.

Skriv ut
Del/tips

Først er livet i Torggata godt og det kulturelle mangfoldet idyllisk. Så lurer en kinesisk kjøttmafia narkotika inn i leveransene. Det brukes isoporkasser med dobbel bunn.

Jan og bestemor av pakistansk opprinnelse som driver restaurant med ambisjoner, får den ene suspekte leveransen. Den finner politiet, og Jan blir fengslet. Asfaltenglene har en jobb å gjøre.

Tittelen «Asfaltenglene» spiller på en likhet til «Charlie’s Angels». 12-åringene har et tidsriktig syn på gutter og seg selv, men jeg synes dog det er mer «Frøken Detektiv» i tonen her. Og takk for det.

Ohnas bror Jan blir arrestert og familierestauranten stengt etter at politiet finner narkotika på kjølelageret.

Foto: Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS/MAIPO film

Inn med teskje

Jentene vet at Jan er uskyldig, men politiet forstår ikke hvorfor narkotikaen da skulle befinne seg på hans lager. Det forstår ikke vi heller, men politiet skjønner minst og detektivjentene må plukke elementene i småbiter og servere bevisene med teskje for at politibetjent Abrahamsen (Kristin Skogheim) skal forstå.

Prosessen er lang og kronglete, farlig og spennende, men til slutt kommer sannheten for en dag i Kulturkirken Jakob – under en fjernsynsoverført konsert.

Filmen er rik på ideer og innfall. Mange av dem kan ha blitt til på gruppearbeid eller pitching og skrevet ned på flippover av en såpeoperakonsulent. Bakenfor ligger markedstanker.

«Asfaltenglene» er raskt på saken for å få Jan løslatt.

Foto: Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon AS/MAIPO film

Samarbeid

Det er mye i filmen som preges av kollektiv prosjektutvikling og mangel av en persons signatur. Gruppens medlemmer er voksne, men mener å kjenne barns tone, tror jeg som også er voksen.

Tre kvinner har skrevet, tre kvinner har utviklet og to kvinner produsert, og så har de engasjert Lars Berg til å regissere. Lars Berg er god, men han er best uten bundet mandat.

Det meste i filmen er politisk korrekt. Noe er morsomt. Alt er i overkant vennlig.