Operaen Ariadne på Naxos (1916) hadde premiere på hovedscenen i Den Norske Opera og Ballett torsdag kveld. Forestillingen ble en viktig milepæl for både sangere og orkester.
De lykkes i å spille ut den frie lekenheten i denne viktige operaen av Richard Strauss.
Her snakker vi om den første cross-overoperaen fra nyere tid, hvor lett underholdning kræsjer med dyp seriøsitet: vi får et teater i teateret, hvor et lystspill og en tragedie på grunn av tidsnød må settes opp samtidig.
Strauss leker seg opp og ned mellom disse stilnivåene gjennom hele forestillingen. Det underliggende spørsmålet er hele tiden hvilke av disse livanskuelsene som fører frem til ekte, sann kjærlighet.
Gamle kulisser
Oppsetningen har vært vist med suksess på Youngstorget tidligere (premiere 2000), men gjenbruken av den gamle scenografien ble den største nedturen i går. I denne salen opplevdes de gamle kulissene som statiske og begrensede.
Friskt og modig orkester
Men mye annet fremsto som nytt og friskt: Musikken beveger seg fra det nesten cabaret-aktige til de helt store klanglige utladningene, og krever en enorm fleksibilitet fra alle involverte.
Her tråkket operaorkesteret til med flott kammermusikalsk initiativ under sin nyansatte sjefdirigent John Helmer Fiore, og viste at de nærmer seg den plastiske elastisiteten i klangen som de beste operaorkestrene mestrer. Samtidig er de på god vei til å fylle ut det enorme klangrommet som finnes i denne salen.
Hemningsløs regi
Den lekne friheten var tydelig også oppå scenen, med en mer omfattende koreografi enn jeg kan huske å ha sett på lenge; her ble det danset, knipset og flåset, fra ensemblesangerne til en sprell opplagt Knut Skram som Musikklæreren. Seremonimesteren (Jan-Paul Brekke) viste selvhøytidelige skuespillerkunst av klasse. Den teaterfokuserte regissøren Martin Duncan og koreografen Steve Elias har samarbeidet om en ny regi som nærmer seg grensen for det manierte og affekterte i all sin stiliserte slapstick, men det bærer. Det er fordi det samsvarer med musikken til Strauss, som i seg selv er så rik på detaljer og til tider hemningsløs i utfoldelse.
Super Zerbinetta
Det tar helt av i 2.akt, under Zerbinettas monstrøse 12 minutter lange berg- og dalbane av en arie. Sopranen Eli Kristin Hansveen holdt nok litt igjen tidligere i forestillingen, men kom seg gjennom prøvesteinen med imponerende teknisk briljans. Som kokett lystspilldronning er hun et funn gjennom hele forestillingen!
Overskudd
2. akt hviler også for en stor del på Ariadne, sunget av russiske Valeria Stenkina. Hun kom aldri kom helt over scenekanten med sin noe harde klang og utstråling. Mens finske Tuija Knihtilä fikk kveldens varmeste applaus for en sjarmerende og smellvakker tolkning av bukserollen Komponisten. Det kan se ut som overskuddet har nådd Bjørvika, vi vil ha mer av disse taktene.