Det er mer enn hundre år siden kvinner fikk adgang til de skandinaviske kunstakademiene, men likevel er kvinnelige kunstnere den dag i dag sterkt underrepresentert i mange viktige samlinger.

For eksempel finnes det kun mellom 13 og 14 prosent kvinner i museet for samtidskunst. Og dette er ikke enestående for Norge. Tate Modern i London har også en «kvinneandel» på snaue 13 prosent, mens Centre Pompidou i Paris kommer en tanke bedre ut, med sine 17 prosent.

Det er disse tallene som inspirerte først Pompidousenteret, og deretter vårt eget nasjonalmuseum til å lage utstillinger som både skulle rette søkelyset mot denne dramatiske skjevheten, og samtidig fremheve ulike sterke kvinnelige posisjoner i de respektive samlingene.

Tilfeldig og ufokusert

Nasjonalmuseets utstilling har fått tittelen Stir Heart – Urolig hjerte: Kvinner som beveger kunsten, og en samlingsutstilling. Med tanke på den dramatiske skjevfordelingen mellom kvinner og menn ser jeg absolutt utstillingens berettigelse, selv om hele ideen med å skulle lage en kvinneutstilling fremstår som ganske gammeldags.

Men når det er nødvendig å skape et slikt fokus er det mange interessante måter man kunne gripe det an. Jeg må si jeg ble ganske skuffet og overrasket over hvor lite kuratorene hadde valgt å gjøre ut av dette.

Arbeidene er ganske enkelt bare vist side om side, med lite annet felles enn at de er skapt av kvinner og eid av museet. De har heller ikke klart å skape noen virkelig spennende verkkonstellasjoner, antakelig fordi antallet verk de hadde å velge i, jo er svært begrenset. Dette gir utstillingen et tilfeldig og ufokusert preg.

Gledelige høydepunkter

Men likevel er det flere gledelige høydepunkter. Blant annet sveitsiske Pipilotti Rists videoprosjekt Stir Heart –Rinse Heart som har gitt utstillingen sin tittel, og som ble innkjøpt Kyss Frosken-utstillingen i 2005.

Verket består av flere sekvenser, vist sammen ved hjelp av to prosjektorer, på en vegg i en av hovedsalene i museet. Her ser vi blant annet slimhinnedekkede fragmenter av en kropp som stadig antar nye former, mens de suser av gårde over veldige, svimlende og åpne landskap.

I den minste projeksjonen som delvis griper inn i den større, ser vi en kvinne i en gullgul kjole med knallrøde høyhælte sko. Hun vandrer med et underfundig smil gjennom et bylandskap, med en stadig voksende blodflekk på skjørtet.

Hun er omringet på alle kanter av beundrende blikk, og menn kaster seg på kne for henne, som gifteklare beilere. Som en prestinne tegner hun kastemerkeliknende flekker med blod mellom øynene deres.

Tabubelagte forestillinger om kvinnekroppen

Denne kvasreligiøse sakraliseringen av menstruasjonsblodet har en feministisk brodd – det innebærer et demonstrativt fokus, og aksept av en del av kvinnens kropp, og identitet som i mange patriarkalske kulturer har vært sterkt tabubelagt og skambefengt.

Verket er en triumferende demonstrasjon mot forestillingen om at kvinnekroppen skal være et velduftende og veltrent skall, der ingen sprekker eller sår må avsløre den som en levende, ukontrollerbar, flytende organisme.

Her inkluderes både det som det som tradisjonelt oppfattes som vakker og akseptabelt og det som har blitt sett ned på som frastøtende i en favnende og vital strøm.

Syv trinn mot himmelen

Den norske kunstneren Vanessa Baird er representert med billedserien Seven Steps to Heaven fra 1992, som i mange år hang på kafeen på kulturhuset Soria Moria på Torshov.

Baird er kjent for sine naivistiske, og ofte selsomme og burleske tegninger og malerier, der mindre motiver utgjør fragmenter av uklare og ofte smertefulle fortellinger.

Sevens steps to heaven består av syv store bilder som på ulike måter harselerer med religiøse symboler og fortellinger. I det siste av bildene ser vi Jesus Kristus omgitt av krigere av alle slag, soldater fra de to verdenskrigene, infanterister fra Napoleonskrigen, men også halvnakne japanske fotsoldater.

Med dette bildet minner Baird oss om den avsindige mengde vold og krig utført for en bestemt nasjon og en bestemt gud.

En del av mønstret

På tross av disse gode enkeltverkene oppleves utstillingen og satsningen på kvinner som noe halvhjertet.

Det ville for eksempel gitt en viss kraft og troverdighet til utstillingen om man for anledningen hadde bevilget noen midler til ambisiøse nyervervelser (noe man helt klart ikke kan laste kuratorene for).

I stedet har man interessant nok lagt kvinnesatsningen til de faste samlingsutstillingene – en av de minst økonomisk krevende utstillingsformene for museet. I sær er dette påfallende i lys av de mange omfattende storsatsningene viet mannlige kunstnere, som Rolf Nesch, Ludvig Eikaas og Bendik Riis.

Sånn sett bekrefter utstillingen den ujevne kjønnsbalansen, like mye som den kompenserer for den.

Stir Heart – Urolig hjerte: Kvinner som beveger kunsten I, Nasjonalmuseet for Kunst (Museet for Samtidskunst) Oslo, frem til 8. april 2010.