- Middels film som anbefales
«CasaNegra» er interessant av flere grunner, mener anmelder.
Foto: Europafilm«CasaNegra» er en film om Casablanca. Nordmenn vil bli sjarmert av stemningen, tror denne anmelder.
Publisert 15.01.2010 15:42.
- Skriv ut
«CasaNegra» har satt publikumsrekorder i Marokko. Interessant nok har muslimske grupper forsøkt å stoppe den, men det marokkanske filmbyråkratiet har likevel utropt filmen til sin nasjonale Oscar-kandidat.
Regissøren er norsk, men det er ikke det eneste som gjør filmen interessant for oss.
Utstrålingen gir filmopplevelsen. Den skapes i kontrasten mellom komisk innhold og tragisk bakgrunn. Den kommer av en særegen arkitektur, fra typene i gatene – og fra vår egen følelse av at typene har tilhørighet der de er. Og utstrålingen kommer bestemt av fotografens tydelige tilhørighet akkurat der han er.
Filmen er ikke god. Den er tværet til to timer og 13 minutter. Fortellingen er for detaljrik og sammenbindingen løs. Spillestilen er over kanten, og skuespillerne er amatører som ikke mestrer krevende komediestil. Men de har noe i ansiktene som ikke er spill.
AMATØRER: Skuespillerne er amatører, men ansiktet deres viser noe som ikke er skuespill.
Foto: EuropafilmCasablanca
Filmfortellingen lunter frem med nølende skritt og usikker struktur. Men nettopp det kan oppleves som en kvalitet her. Det karaktersvake i formen rimer med det filmen forteller.
«CasaNegra» er altså en middels film, men en god opplevelse. Den anbefales. Dette er en film om Casablanca uten romantiske erindringer om tidligere filmatiseringer av byens lys og skygger.
To unge fattige, arbeidsløse blant titusener av andre arbeidsløse fattige, skal skaffe raske penger til visum og billetter til fremtiden. Fremtiden er Malmø. Den ene har fått et postkort med bilde og entusiastiske ord om arbeid for alle og vakre, lyse jenter.
«CasaNegra» viser Casablanca uten romantiske erindringer til tidligere filmatiseringer.
Foto: EuropafilmBergen
Et stykke ut i de blodige og smertefulle reiseforberedelsene, blir Malmø skiftet ut med Bergen som er en enda vakrere by på bilde. Her er i tillegg til arbeid for alle og lyse, vakre jenter, olje utenfor skjærgården.
Men reisens mål er ikke saken. Saken er drømmen. Og saken er at de fleste drømmene er utenfor realisme blant disse fattige som livnærer seg ved å stjele av hverandre og noen til, men aldri får beholde utbyttet. Det er alltid en større kjeltring et sted som man skylder penger. Torpedobransjen er i vekst.
Mødre blir banket opp hjemme, mens døtre er til glede i nattåpne barer og rubinrøde fløyelssalonger. Det er visst den delen av fortellingen som religiøse kritikere i Marokko har vanskeligst for å akseptere.
Publikums 17. mai-bilder
