Hopp til innhold

Et mesterverk om tysk lydighet

Østerrikeren Michael Haneke står bak den beste filmen i Europa i 2009. «Det hvite båndet» handler om den sterkestes urett.

Scener fra «Det hvite båndet»

«Det hvite båndet» skildrer hvordan absolutt lydighet var barnelærdom.

Foto: Foto/Copyright: arthaus

6 stjerner

Barna bærer bånd på armen i uskyldens farge, for å bli minnet om kravet til renhet og lydighet. Herr Far avgjør når båndet trengs. Herr Far er prest, han vet alt og mor er enig.

Maktmennesker forvalter troen og moralen med muskler, lærbelte og psykisk undertrykkelse. Barn oppdras i beste mening, i tukt og gudsfrykt.

Scener fra «Det hvite båndet»

14 år gamle Leonard Proxauf spiller Martin i «Det hvite båndet».

Foto: Foto/Copyright: arthaus

Det sies ikke tydelig, men vi ser gjennom hendelsene her, en forklaring på at svært mange tyskere kunne tilpasse seg et totalitært regime. Absolutt lydighet var barnelærdom. Tingene skjer i en nordtysk landsby i tiden like før første verdenskrig. Når barna i beretningen blir voksne, kommer nazismen.

Legen er nær ved å omkomme like ved hjemmet sitt. Noen har spent en ståltråd over veien før han kommer hjem fra sin kveldstur til hest. To barn blir banket opp og stygt skadet. Et hus brenner ned. Baronens kålåker skjæres ned den kvelden baronen holder høstfest for sine landarbeidere. Nesten alle arbeider for baronen. Presten også, ser vi.

Kollektiv dårlig samvittighet

Små og store mennesker straffes nærmest rituelt for fedrenes misgjerninger i tredje og fjerde slektsledd, mens generasjonene seg i mellom utdannes til ondskap. Det er skjedd ulykker før og alle frykter den neste. Men ingen har vilje eller evne til å finne de skyldige. Det lille samfunnet tillegges en kollektiv dårlig samvittighet.

Læreren er nettopp kommet til landsbyen. Det er han som forteller historien. Men han gjør det noen tiår senere, i historiens lys.

Scener fra «Det hvite båndet»

I «Det hvite båndet» oppdras barn i beste mening, i tukt og gudsfrykt.

Foto: Foto/Copyright: arthaus

Filmuttrykket er saklig, nesten tørt. Kamera registrerer uten føling, lyden er den autentiske i situasjonene, redigeringen er ren og dramaturgien er nesten akademisk.

De fleste filmskapere tror at en slik tørr fremføring, kjeder oss. Haneke mener at den styrker forståelsen. Det styrker i hvert fall troverdigheten. Han analyserer og konkluderer og formidler til tanken og ikke til hjertet.

Gullpalmevinner

Det hvite båndet er vesentlig, klok og inspirerende i kraft av sitt innhold og de virkelige menneskene som er i den. Burghart Klaussner har et kjent ansikt fra kinofilmer og en rekke krimserier på TV. I denne filmen er han en ganske annen, i en helt annen kvalitet.

Uten å gjøre noe nummer av seg selv som skuespiller, fremstår Burghart ganske naturlig som en uangripelig, sterkt troende prest som samtidig er full av en ondskap som ikke synes utenpå. Den rollen vil vi huske.

Dette er Europas beste film i år. Filmen som også er nominert til Golden Globe, ble kåret til gullpalmevinner under filmfestivalen i Cannes, og det synes jeg er uomtvistelig.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober