Etter 34 år og over 50 roller ved Nationaltheatret i Oslo takker Lise Fjeldstad for seg i rollen som Arkadina i Anton Tsjekhovs Måken. Til tider gnistrer det av den kommende pensjonisten – hun er skrekkelig og sår på en gang.

Det er med andre ord en verdig avslutning for en betydningsfull norsk skuespiller. Men Lise Fjeldstad er ikke alene om å dra lasset i denne forestillingen. Sofia Jupithers gode regivalg gjør dette til en forestilling med riktige tempovekslinger, rom for ro og til tider meget gode skuespillerprestasjoner.

• Lise Fjeldstad til Lørdagsrevyen: - En krevende rolle

Jakten på lykken

Måken er et stykke om alles jakt på lykken. Skuespilleren Arkadina reiser tilbake til sitt landlige hjemsted på sommerferie. På landet bor sønnen og broren hennes sammen med gårdsbestyreren og hans familie.

Mens moren er hjemme, skal sønnen Konstantin sette opp sitt første teaterstykke på en enkel scene i hagen – en premiere som går fryktelig galt, Arkadina ødelegger hele oppsetningen.

Denne forestillingen blir likevel avgjørende for flere av de ti personene som er til stede i hagen. Mennesker møtes, utnytter hverandre, svikter hverandre og elsker hverandre – men ingen får den lykken de søker, alle søker den et annet sted enn der den er å finne.

For noen blir det fatalt. For andre blir det et liv i sjalusi, egenrådighet, bitterhet og frykt for ensomhet. Uten hos en. Gamle Sorin, Arkadinas bror, som gestaltes herlig av Espen Skjønberg fra første scene. Han har innfunnet seg med sin skjebne og evner å se tingene i et litt annet perspektiv enn de andre karakterene.

Teaterlivet

Scenerommet gir to opplevelser på en gang. Den ene er selve scenen, den andre at alt teknisk utstyr som lyskastere og lignende er fullt synlig over og ved siden av scenerommet. Det skaper vissheten om at vi hele tiden befinner oss i et teater – og teateret og teaterkunsten er sentrale tema i Måken.

I tillegg forteller scenen noe om at alt er synlig, åpent, utilslørt, slik karakterene er på innsiden av rikdom, berømmelse og karriere. Når stoler og bord på scenen skal flyttes på, går scenelyset av og scenearbeiderne kommer ut og ommøblerer sammen med skuespillerne til musikk fra Puccinis La Bohème. Det føles naturlig i forhold til teatertematikken.

Dynamikk

Erling Birkelands scenografi er enkel og velvalgt. I første akt er vi i hagen, og en vegg av grantrær utgjør bakgrunnen av scenebildet. Foran er en enkel scene, noen stoler, et bord, en benk. I neste akt er granveggen erstattet av en tapetsert stuevegg. Både scenebilde og regi domineres av valg der kun det viktigste er med.

Sofia Jupithers veksling mellom scener med tempo og scener med ro skaper god dynamikk i stykket. Det er lite dødtid, for hele tiden oppstår nye møter uten at det virker hektisk. I tillegg har hun latt karakterene få rom rundt seg og tid til å være stille, og hun har et godt blikk for detaljer. Det er ikke nødvendigvis replikkene som sier mest om karakterene i dette stykket – og det har regissøren æren for.

Verdig avslutning

Tilbake til Lise Fjeldstad. I Måken er hun en aldrende skuespillerinne som ikke ønsker å innse at tiden og årene går. Hun er innerst inne usikker på seg selv og verden rundt seg, og dette får konsekvenser for hvordan hun oppfører seg overfor dem hun er glad i. Men det skal ikke synes.

Måten Lise Fjeldstad er infam og skrekkelig og samtidig sår og var på, viser hvilket spekter hun behersker som skuespiller. Medspillere som Nils Jørgen Kaalstad, Espen Skjønberg og Kai Remlov løfter frem det intenst allmennmenneskelige i dette stykket: Jakten på lykken. Måken er blitt en avslutning som er Lise Fjeldstad verdig.

• Les flere sceneanmeldelser fra NRK Kulturnytt