Sterk oppfølger
Det er flere grunner til at det er verdt å få med seg Adjágas sin nye plate «Mánu rávdnji».
Publisert 07.10.2009 12:01.
- Skriv ut
De har fått mye oppmerksomhet etter sin platedebut i 2005, og jeg tror mange har funnet veien inn til joiken etter å ha hørt Adjágas.
Ikke bare fordi det er interessant joik, men musikken har et potensial til å nå mange rett og slett fordi den er god.
Tradisjonelt krydder
Adjágas befinner seg et sted mellom våken- og drømmetilstand. Den er en anelse mystisk, ganske jordnær og veldig poetisk. Men poesien ligger ikke først og fremst i teksten, som er oversatt til engelsk i coveret, men i måten Sara Marielle Gaup og Láwra Somby joiker og synger på.
For selv om dette ikke er reinspikka samisk vokaltradisjon, har de bevart mye av det tradisjonelle krydderet i måten de bruker stemmen på. Og jeg blir sittende og lytte til kraften i de små detaljene.
Våger mer
Musikken tar tak i tråden fra den forrige plata. Også denne gangen har de med seg Andreas Mjøs, kjent fra Jaga Jazzist, som arrangør, produsent og medmusiker – i tillegg til et knippe andre gode medhjelpere som har vært med på å skape det typiske lydbildet til Adjágas. Kjennetegnene ligger blant annet i enkle banjoriff, eller i noen ganske mektige mellomspill.
Men Adjágas har også utviklet seg. De våger mer, ved å roe ned tempoet, synge svakere og noen ganger også høyere. Og det synes jeg de gjør bra fordi de klarer å bevare en intensitet som gjerne utvikles gradvis.
Kreativt utformet
Det er ikke like mange fengende melodier på denne plata som på forrige. Men den har likevel mange høydepunkter. De oppstår i noen morsomme musikalske vendinger, i den gode og utfyllende klangen når Gaup og Somby synger sammen. Gjennom det presise samspillet og i de kreative musikalske utformingene. Jo da, Adjags har gitt ut en sterk oppfølger.
Publikums 17. mai-bilder
