Hopp til innhold

«Abbey Road» er 40 år

Ronald Reagan, sex ikledd plastposer, krangling, Petter Sellers' båt og uteliggere - alt dette er ingredienser i dagens bursdags-LP: «Abbey Road».

Beatles - 'Abbey Road'

Klokken 11.35 på formiddagen den 8. august 1969 - bandet tar bildet til det som er deres siste innspilling, og nest siste utgivelse.

Foto: EMI/Wikipedia

Det siste albumet the Beatles spilte inn var etter manges mening det beste. Det mente blant annet bandets faste produsent, legenden George Martin.

George Harrison bidro med «Something» og «Here Comes The Sun», John Lennon slo til med «Come Together» og «Because», og Paul McCartney var mannen bak sangsyklusen som fylte det meste av side to.

Til og med Ringo Starr bidro med et minneverdig nummer, i form av «Octopus’s Garden».

Legg til et plateomslag som hver eneste dag siden september 1969 er blitt rekonstruert av turister og fans i gangfeltet utenfor studioet i Abbey Road, og du har en perfekt avslutning på 60-tallets rikeste platekatalog.

P.I.L.S.-gutane

I 198 små innslag i Norgesglasset på NRK radio har Bård Ose og Finn Tokvam gått gjennom alle innspillingene the Beatles ga ut på LP, EP og singler.

Alle innslagene kan lastes ned på NRKs Beatles-sider: Last ned «Vår daglige Beatles» .

Men her kan du lese historiene om de 17 sangene på dagens bursdags-LP, «Abbey Road». Ikke glem å spille platen også!

Sang 1: LSD-guru mot Ronald Reagan

«Come Together» starter som et bestillingsverk, bestilt av LSD-guruen Timothy Leary. Han har nemlig bestemt seg for å stille i guvernørvalget i California, og bestiller en sang fra John Lennon.

President Ronald Reagan

Ikke engang John Lennon kunne stanse Ronald Reagans politiske karriere.

Foto: Library of Congress

Slagordet til Leary er «Come together, join the party». «Party» har selvsagt en dobbel betydning. Sentralt i programmet til Leary er at det skal være frihet - og det skal være festlig. John skriver en sang med det enkle refrenget: «Come together, join the party». Og fest er det i hvert fall:

Leary blir tatt på fersken med marihuana, og må sone. Det fører også til at han må trekke kandidaturet sitt til California-guvernør. Den som vinner valget til slutt, er selveste Ronald Reagan - skuespilleren som senere blir en av USAs mest markante presidenter.

Men historien om sangen er ikke over ennå, for i fengselet får Leary høre den nye LP-en til the Beatles, og han skvetter da han hører åpningssporet «Come Together». Det er jo den sangen John skrev til ham! John har skrevet om teksten, men Leary føler at sangen er hans. Han blir skuffet og sender et brev der han uttrykker sviktet han føler av John.

I Johns svarbrev beskriver Beatles-stjernen seg selv som en skredder som har tatt imot en bestilling på en dress; laget dressen; men ikke fått betaling. Derfor har skredderen solgt dressen videre til en annen kunde. Med andre ord: Leary betalte aldri for å bruke sangen i valgkampen, så John har gjort litt om på den og spilt den inn selv. Det er likevel ikke enden på visa, bokstavelig talt:

Judy Marcioni, Tommy Smothers, John Lennon, Yoko Ono, Rosemary og Timothy Leary

Judy Marcioni, Tommy Smothers, John Lennon, Yoko Ono, Rosemary og Timothy Leary (fra venstre mot høyre).

Foto: GERRY DEITER / AFP

Noen år senere får John nemlig enda et brev om «Come Together» - denne gang et søksmål fra Chuck Berrys noteforlag. De som eier sangene til Berry mener at John har vært hos dem og stjålet. Og det har han også gjort!

Åpningsstrofen på «Come Together» har John stjålet fra Berry-sangen «You Can’t Catch Me». Berrys åpningsstrofe lyder: «Here come old Flat-Top». Er ikke det kjent, kanskje?

– Ja, jeg har stjålet den, men det var bare for å hylle Chuck Berry, er Johns svar.

Noteforlaget til Berry ser muligheten til å sope inn millioner av dollar, men John klarer å løse floken utenfor rettssalen. Han inngår en handel som går ut på at John på sitt neste album lover å spille inn Berry-sangen som the Beatles «stjal». I 1974 gir John ut sangen.

Sang 2: Som å ha diaré og ikke få gå på do

«Something» er den mest kjente sangen George Harrison noen sinne laget, og er en sang han ville gi bort. Faktisk gir han bort sangen først.

Joe Cocker

Joe Cocker spilte inn «Something» før the Beatles.

Foto: Holm, Morten / Scanpix

Sent på høsten 1968 er the Beatles i ferd med å ferdigstille dobbel-LP-en «The Beatles» (eller «White Album») i studioet i Abbey Road. I en pause sitter George og spiller en nykomponert ballade, og lydtekniker Chris Thomas, som hører George spille, blir mo i knærne. George forteller at han har hatt Ray Charles i tankene mens han skrev sangen.

– Og, sier George til Thomas, jeg lurer på om jeg skal gi den til Joe Cocker, for han ligner jo ganske mye på Ray Charles.

Som sagt, så gjort. George kontakter Cocker, som blir temmelig overrasket og takker ja. «Selvfølgelig», svarer man når en beatle ringer og spør om man vil ha en sang som bandet ikke har spilt inn.

Cocker løper i studioet og spiller inn «Something» før the Beatles engang har tenkt på å gjøre det. Men da the Beatles spiller inn «Abbey Road» sommeren 1969 får George lov til å ha to sanger på LP-en. Han sier til de andre i bandet:

– Jeg bryr meg ikke lenger om dere liker sangene mine eller ikke, jeg bare spiller dem.

Han presenterer «Something» og tenker at de sikkert kommer til å vrake den også - men bandet blir like mo i knærne som lydtekniker Chris Thomas ble året før.

George Harrison og Patti Boyd

George Harrison sammen med kona Patti Boyd.

Foto: AP

The Beatles spiller inn sangen og gir den ut på LP-en, og dermed gir de også ut sangen før Joe Cocker, selv om Sheffield-sangeren spilte inn sangen først.

Sangen er en hyllest til Georges daværende kone, Patti Boyd, selv om han senere - da han er gift med sin andre kone, Olivia - hevder at «Something» «bare er en kjærlighetssang» som alle andre kjærlighetssanger.

George sa senere at å spille i the Beatles var som å ha diaré og ikke få lov til å gå på do. Hver gang bandet var i studio for å spille inn musikk ble George sine sanger spilt inn til slutt - hvis i det hele tatt. Da var det ikke rart av Georges solo-LP «All Things Must Pass» var en trippel-LP.

Men både John Lennon og Paul McCartney sa senere at «Because» var deres favoritt-sang fra «Abbey Road». Frank Sinatra fremførte også sangen, som han kalte «den fineste kjærlighetssangen de siste 50 årene».

Sang 3: Paul forlater studioet med tårer i øynene

«Maxwell’s Silver Hammer» er sangen som lager mest bråk i the Beatles under innspillingen av «Abbey Road», og John Lennon er den som er mest rasende: Dette er en type Paul McCartney-sang han på ingen måte liker.

Faktisk er sangen den innspillingen som John misliker mest av alle innspillingene til the Beatles. Ifølge John er «Maxwell’s Silver Hammer» ikke annet enn «bestemor-pop», «granny pop». Likevel ønsker Paul å spille inn sangen, om John liker den eller ei.

Det blir derfor full krangel i studio, og på et tidspunkt sier John noe så sårende at Paul forlater studioet med tårer i øynene. Paul kommer tilbake, fastere bestemt på at denne sangen ikke bare er god, men også kan være en single – en potensiell hit!

Etter å ha terpet på sangen, spilt gjennom gang på gang før opptaket, legger John ned gitaren og forlater studioet for å slippe å være med på selve innspillingen.

John hater tredjepersonsfortelling-sangene til Paul, og mener at det er uinteressante sanger om uinteressante mennesker som sjør helt uinteressante ting. «Maxwell’s Silver Hammer» er kroneksempelet på en slik sang, mener John.

Abbey Road

The Beatles-fans samles i hopetall ved Abbey Road.

Foto: CARL DE SOUZA / AFP

Sang 4: Morgenstemmen til Paul

«Oh! Darling» er en sang du kan sette på når du vil trykke deg inntil den du danser med. En svulstig og flott ballade med 50-tallspreg. Sammenlignet med de fleste andre sangene på LP-en, er det en ganske enkel sang.

Paul McCartney trenger fire forsøk for å få til vokalen. Han ønsker at stemmen skal høres sliten ut, som om han har sunget denne sangen hver eneste kveld på en scene i et røykfullt lokale.

For å få til dette går Paul rett i studio etter å ha stått opp tidlig om morgenen - uten å si et eneste ord før han synger. Den fjerde morgenen er han fornøyd med lyden.

Også de andre i bandet er fornøyde - bortsett fra John Lennon. Han sier:

– Jeg burde ha sunget den, fordi jeg hadde sunget den bedre.

Sang 5: Fra båten til Peter Sellers

«Octopus’s Garden» er Ringo Starr sitt bidrag på «Abbey Road». At Ringo ikke bare sang, men også komponerte, var sjelden kost. Bare to ganger skjedde det på en Beatles-LP: «Don’t Pass Me By» på «The Beatles» («White Album»), og her.

Peter Sellers i filmen «Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb»

Peter Sellers i filmen «Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb».

Foto: AP

Ideen til sangen får Ringo under en ferietur på Sardinia etter å ha spilt inn «The Beatles» året før. Ringo og familien låner båten til skuespiller Peter Sellers, som også er et forbilde for alle medlemmene av the Beatles.

Til middag en dag får familien servert blekksprut, og Ringo rynker på nesen. «Her sitter jeg på dekket til yachten til Peter Sellers, og så blir jeg servert blekksprut! Det nekter jeg å spise.»

Kapteinen om bord i båten kommer bort og forteller Ringo ting folk flest ikke vet om blekkspruten, og det han inspirerer ham til å skrive musikk.

Hjemme i England får han litt hjelp av George Harrison til å sette de riktige akkordene til sangen, og i studioet har hele bandet det storveis under innspillingen.

Sang 6: Yoko ligger i veien

«I Want You (She’s So Heavy)» er en hardtslående, men enkel kjærlighetssang fra John Lennon til Yoko Ono. På radio i BBC blir teksten lest opp og latterliggjort fordi den er så enkel. Men John avfeier kritikken med å svare at dette ikke er dikt, det er en rocketekst.

– Mer enn dette vil jeg ikke si. Det jeg vil si til Yoko, er at «I want you».

På slutten av sangen står John og George Harrison og spiller gitar med forsterkerne skudd opp til 11 Mens de spiller inn dronepartiet kommer en tekniker inn i studioet og spør om de ikke kan dempe seg litt. George snur seg og sier:

– Slik snakker du ikke til en beatle.

John Lennon og Yoko Ono

John Lennon og Yoko Ono sammen i New York i 1972.

Foto: AP

Den brå avslutningen på sangen er Johns idé. Opprinnelig skulle lyden sakte bli dempet, men John vil heller at de bare skal klippe båndet rett av mens lyden er på sitt høyeste og gitarene gir sine mest desperate lyder.

Yoko er til stede under hele innspillingen, til fortvilelse for de andre i bandet. Hun går ikke i veien for de tre andre beatlene, hun ligger i veien - i en sykeseng.

På bilferie i Skottland kjørte nemlig John av veien og krasjet i et tre. Siden Yoko fikk en del brudd må hun holde sengen, men i stedet for å ligge på sykehuset forlanger John og Yoko at sykesengen skal fraktes inn i Abbey Road-studioet.

Til irritasjon for alle som ikke har etternavnet Lennon og er medlem av the Beatles, er Yoko utstyrt med en mikrofon i sengen. Fra innspillingene kan man plutselig høre stemmen hennes midt i et opptak:

– John, Beatles should do this, not that.

Til slutt er Paul McCartney så drittlei at han snur seg mot Yoko og sier:

– Hør her Yoko. Det heter ikke Beatles, det heter the Beatles.

Sang 7: Drittlei advokater og pengemas

«Here Comes the Sun» er den andre sangen George Harrison får med på LP-en, og det er den sangen som åpner side to, for de som opererer med vinyl.

Bak de oppløftende gitartonene og den solvarme teksten ligger en trist historie. Våren 1969 er det nemlig mange lange og slitsomme møter i the Beatles’ plateselskap Apple, og George skulker ett av møtene. Arbeidet med dette selskapet handler om plikter, penger og møter med advokater - ikke musikk. Det er som å være på skolen igjen, og det er George lei av.

Eric Clapton

George Harrison tok en pause fre bandet i hagen til Eric Clapton.

Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Dermed skulker han møtet og lar de andre sitte der uten ham. I stedet drar han på besøk til kompisen Eric Clapton, får en kopp te og setter seg ut i hagen med en lånt gitar. Akkurat da han satter seg ned bryter solen gjennom.

Solen er et bilde på frihet - fra the Beatles. George er lei og ønsker egentlig å avslutte samarbeidet.

Sang 8: Beethoven bakvendt og Yokos metaforer

«Because» starter med at John Lennon ligger på divanen og nyter at Yoko Ono spiller Beethovens Måneskinnssonate for ham på pianoet. Da får John en idé og ber Yoko om å spille sonaten baklengs. Hun setter notene baklengs og forsøker, før John tar notearket og stokker om for å lage sin egen melodi.

Også i komponeringen av teksten spiller Yoko en sentral rolle. I flere år har hun skrevet små, dikt, og disse diktene er små metaforer over temaet kjærlighet.

John bruker noen av dem i teksten, og budskapet er at kjærligheten er i oss, rundt oss og at den varer evig.

Grunnen til at Yoko ikke blir kreditert som låtskriver, er den gamle avtalen John og Paul McCartney gjorde som tenåringer. Den sier at alt de lager, enten sammen eller hver for seg, skal krediteres de to. Dersom andre kommer inn og inspirerer så får de et «takk», men ingen kreditering. I dette tilfellet, riktignok, har Paul sagt at Yoko burde blitt kreditert, for det var hennes strofer og hennes metaforer.

I studio synger John, Paul og George Harrison trestemt tre ganger for å få til den vakre og kraftfulle harmonien - ni stemmer totalt.

Sang 9: Paul hater amerikaneren Klein

«You Never Give Me Your Money» er den første sangen i det som blir kalt «the Long One». Det er en 15 minutter - åtte sanger - lang sangsyklus som fyller en tredel av «Abbey Road».

I sangen henvender Paul McCartney seg til Allen Klein, en sakfører som John Lennon hentet inn for å rydde opp i det finansielle rotet bandet var i under innspillingen av LP-en. Paul liker Klein dårlig, og føler at han er en person som er mer ute etter egen gevinst enn å hjelpe the Beatles. Paul vil heller at de skal bruke hans egen svoger, og skriver sangen der han angriper Klein.

Allen Klein, Yoko Ono og John Lennon

Allen Klein, Yoko Ono og John Lennon sammen i 1977.

Foto: AP

Dagen da bandet skal spille inn «You Never Give Me Your Money» ankommer Paul studioet alene, mens de tre andre kommer sammen med Klein. Sakføreren har med seg et dokument han forlanger at Paul skulle skrive under på med én eneste gang. Siden det er fredag kveld og alle kontorer er stengt frem til mandag, vil Paul bruke helgen til å lese dokumentet. Men Klein står på sitt, med støtte fra resten av bandet.

Ikke bare blir Paul såret over at både George Harrison og Ringo Starr står på Johns side, men når Paul fremdeles nekter å skrive under dokumentet forlater resten av bandet studioet sammen med Klein.

Sang 10: Liksomspansk, Fleetwood Mac-«style»

«Sun King» består av en serie nonsens-strofer på liksomspansk. Men det synges i hvert fall trestemt og vakkert. Uten vokalen lyder sangen mistenkelig lik Fleetwood Macs «Albatross».

Senere sier John Lennon at arrangementet og melodien kom til ham i drømme, ikke fra Fleetwood Macs vakre sang. Tittelen til sangen kommer fra den franske solkongen, Ludvig den 14. John har nettopp lest en ny biografi om kongen, og han liker tittelen, «Sun King».

Sang 11: Penger i baken og populær TV-serie

«Mean Mr. Mustard» er en kort liten sang om en skitten gammel mann. John Lennon elsker å lese om folk som lever litt utenom det vanlige, og nå har han lest en spennende avisartikkel om en merkelig person.

John har nemlig lest om en uteligger som gjemmer pengene sine et sted på kroppen - i kroppen, rettere sagt. Uteliggeren gjemmer nemlig pengene i baken, slik at ingen skal finne dem. I sangen er det litt skrevet om - Johns uteligger «keeps a ten bob note up his nose».

John har også to andre inspirasjonskilder til sangen. Den ene er en faktisk uteligger - en kvinne som bandet kaller «the bag lady», som bor i enden av Hyde Park i London. Den siste inspirasjonskilden til sangen er den populære TV-serien Steptoe and Son, der sønnen i huset i hele tiden kaller faren for «you dirty old man».

Abbey Road på vinyl

«Abbey Road» på vinyl.

Foto: Don Ryan / AP

Sang 12: En grisevise om sex ikledd plast-poser

«Polythene Pam» er søsteren til tittelpersonen i forrige sang på «Abbey Road», «Mean Mr. Mustard». Med rene ord er dette John Lennons grisevise.

Sangen er inspirert av to jenter. Den ene er en Liverpool-jente med navnet Pat, som har for vane å tygge på termoplast («polythene») der andre tygger tyggis. Dette gir også tittelen til sangen, selv om Pat blir Pam.

Den andre jenta inspirerer enda mer til innholdet i teksten, nemlig Stephanie. Hun er kjæresten til en mann som også har inspirtert the Beatles tidligere: forfatteren Royston Ellis. Da Ellis en gang ble intervjuet og spurt om hva han egentlig ville med forfatterskapet sitt, svarte han at han ville bli en «paperback writer».

En spesiell episode på øya Guernsey i august 1963 inspirererer til sangen mer enn noe annet. Der er nemlig Ellis, og the Beatles kommer for å spille. Etter konserten inviterer Ellis John med hjem på fest, og mot slutten av kvelden er det bare tre personer igjen: John, Ellis og Ellis’ kjæreste, Stephanie.

Stephanie har en spesiell interesse, nemlig å kle seg i plast hver gang hun skal ha sex. Denne kvelden kler hun seg i plast; ber Ellis om å kle seg i plast; og han igjen inviterer John til også å kle seg i plast. Alle tre kler seg dermed i plastposer, smører seg inn med kroppsolje og legger seg i samme seng.

Sang 13: Pauls skitne klær blir stjålet

«She Came in Through the Bathroom Window» er Paul McCartneys skildring av et litt uheldig møte med fansen. The Beatles har jo mer enn nok fans, som både henger utenfor studioet i Abbey Road og utenfor der de bor.

Jentene har klengenavnet «apple scruffs» og deles inn i to grupper: Bandet fanner nemlig etter hvert ut at ikke alle kan klassifiseres som «goodies», noen er også «badies». «The badies» er de som er litt for pågående og som stjeler alt som kan ha en sammenheng med the Beatles. «The goodies» er de som er fornøyde med å bli fotografert sammen med en beatle, få en klem, eller bare vinke til en i bandet.

I juni 1968 er Paul og John Lennon i New York for å lansere Apple Records i USA. Mens de er der får Paul en telefon fra en av naboene - det har nemlig skjedd noe i England. Han får beskjed om at døren til huset hans står åpen, at vinduet i andre etasje står åpent, og at det har vært et innbrudd.

Det som har skjedd er at da noen av «the badies» gikk forbi huset til Paul, så de at et vindu i andre etasje var åpent. De kom seg så inn ved hjelp av en stige og åpnet døren for en skokk andre «badies». Huset ble robbet - til og med skittentøyet forsvant!

Hjemme i London tar Paul kontakt med «the goodies» for å høre om det går an å forhandle med den andre gjengen, for han vil gjerne ha tilbake bildene. Skittentøyet kan de glatt beholde (og det dukker opp på svartebørsen i Amerika). «Handelen» går i orden, og hendelsen blir til en sang.

The Beatles med John Lennon, George Harrison, Ringo Starr og Paul McCartney

The Beatles: John Lennon, George Harrison, Ringo Starr og Paul McCartney.

Foto: AP

Sang 14 og 15: Gammel vuggevise og allsang

«Golden Slumbers» og «Carry That Weight» er to sanger som ikke bare kommer etter hverandre, men som også er flettet i hverandre.

I juni 1969 er Paul McCartney på middagsbesøk hjemme hos faren, og som vanlig setter han seg ned ved pianoet. Der finner han en gammel sangbok med god natt-viser, blar i den, og kommer over en sang med tittelen «Golden Slumbers».

Men siden Paul ikke kan noter, kan han ikke spille akkurat den sangen. I stedet bruker han teksten fra den eldgamle visa og komponerer sin egen melodi. Han skriver også litt om på teksten slik at den bedre passer til hans egne følelser og tenker.

Paul henter også frem et refreng som passer til denne komposisjonen, nemlig «Carry That Weight». «Byrden» som Paul synger om er the Beatles, som resten av livet kommer til å henge ved de fire medlemmene uansett hva de gjør. Og derfor synger alle fire unisont med på refrenget på LP-en.

Sang 16: Endelig trommesolo, og gitarsolostafett

«The End» er avslutningen på «The Long One». Sentralt i sangen er Ringo Starr, som endelig «fikk» spille en trommesolo!

I 1969 er det langt fra uvanlig at band gir ut live-LP-er der trommeslageren på minst én sang breier seg med en trommesolo. Ringo har strittet mot i alle år, men til «Abbey Road» klarer produsent George Martin endelig å overtale ham.

Etter Ringos lille solo er det de tre gitaristenes tur til å vise hva de kan. Trommesoloen leder opp til en gitarstafett mellom de tre opprinnelige medlemmene av the Beatles - som alle også startet med å spille gitar.

Lurer du på rekkefølgen er det: Paul McCartney, George Harrison og John Lennon. Og de lar solostafettpinnen gå rundt i tre omganger.

Teksten er et farvel til fansen og et farvel til the Beatles, for selv om det kommer et nytt album («Let It Be») i 1970, er det spilt inn før «Abbey Road». Dette er bandets «Takk for oss!»

17: – Men kastet vi ikke denne?

«Her Majesty» dukker opp helt til slutt, etter at LP-en egentlig er ferdig. Det er stille i 20 sekunder, og så dukker en liten trudelutt opp, der Paul McCartney spiller gitar og synger om dronningen.

Opprinnelig skal sangen ligge i «The Long One», mellom «Mean Mr. Mustard» og «Polythene Pam», men da bandet mikser ferdig platen ombestemmer Paul seg. Han synes ikke at den lille visen passer inn.

Paul ber lydteknikerne klippe bort sangen og kaste båndet - noe de faktisk gjør. Sangen havner i søppelkurven.

Men teknikeren som utførte oppdraget fra Paul har allerede fått klar beskjed fra produsent George Martin:

– Du kaster absolutt ingen ting som the Beatles spiller inn!

Så da Paul forlater studioet plukker han opp båndet, og etter å ha lagt 20 sekunder med lede-tape etter master-båndets siste sang, legger han sangen inn der for å ta vare på den.

Båndet blir sendt videre til de som trykker en test-plate, og heller ikke teknikeren som har denne jobben tar bort «Her Majesty». Han lager test-platen og sender eksemplarer til medlemmene i bandet.

Paul sitter så hjemme og lytter, og blir overrasket da han plutselig - etter at LP-en er over - får høre den lille sangen igjen. Sist han tenkte på den lå den i søppelkurven i Abbey Road-studioet. Paul liker den brå overgangen, og det gjør også de andre beatlene. Sangen får bli.

Bandet lar være å føre opp sangen på omslaget og på etiketten som er trykket på vinylen, for hvordan kan man ha en sang til etter slutten? Til slutt krever noteforlaget at sangen må føres opp, ellers vil de gå glipp av inntektene.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)