Overse dette frieriet
Det skal være en komedie, men hovedrolleinnehaver Sandra Bullock har problemer med komediestilen, mener vår anmelder.
Publisert 13.08.2009 07:13.
- Skriv ut
Videre har hun problemer med nærhet, og dermed er det ikke mye ved forsøkene på å skape romantikk.
Fem vittigheter
Publikum vet allerede en del om «The Proposal». Filmen har fått mer forhåndsomtale enn fortjent. En seriøs dagsavis skrev sist helg til og med om hovedrolleinnehaver Sandra Bullocks små pupper. Den informasjonen er faktisk relevant. De små puppene til Bullock utgjør et av få komiske poeng i filmen.
«The Proposal» er en romantisk komedie nesten uten romantikk, med fem små vittigheter. Forsøket på å fylle kurvene i slektens arvebrudekjole er den ene vittigheten. To andre er basert på muntlige utfordringer. En neste vittighet handler om golf.
EN VITTIGHET: Sandra Bullock og Betty White med brudekjolen.
Foto: Kerry Hayes, SMPSP/Touchstone PicturesSandra Bullock er en all right skuespiller, men hun er best i farten. Her skal hun være langsom, kanskje til og med ettertenksom. Hun er ikke flink med nærhet, i hvert fall ikke i samspill med Ryan Reynolds.
Hun er heller ikke god på affektert hollywoodsk komediestil. Rollepersonen hennes skal være komisk, men hun er umorsom. Reynolds er i hvert fall litt søt. Han er litt mer berørt av ting og tilstander, kan en si.
Ellers legger vi merke til en livlig og levende Betty White som bestemor og Mary Steenburgen som lite spillende, men mer poserende svigermor. Hun har et vakkert smil, men ansiktet hennes har dessverre bare to uttrykk.
Oppholdstillatelse
Historien er variasjoner over kjente tema: En kvinne må gifte seg for ikke å bli kastet ut av USA. Hun er kanadisk statsborger med god jobb, men med tidsbegrenset oppholdstillatelse. Han er hennes assistent i det hektiske forlagsmiljøet, og han har riktig statsborgerskap.
Frieriet hennes er nærmest en ordre, det er i hvert fall ikke basert på følelser. Men langt uti prosessen et sted trenger noe emosjonelt seg på. Det er ikke lett å se forandringen på dem det gjelder, men filmen smører det emosjonelle ut. Stemningen tykner til med «God Bless America» og familieføleri og myke toner. Men det er altså utenpå.
I Afghanistan
