Onsdag kveld hadde «TidarÅ», dansegruppen FRIKARs oppsetning av Peer Gynt, premiere i Fryajuvet i Ringebu. FRIKARs nytenkende koreograf Hallgrim Hansegård har sammen med komponist Andreas Ljones klart å skape en spektakulær forestilling som evner å gripe sitt publikum.

Ubegrenset

Å danse i et juv – det sier seg selv at det er nødt til å bli spektakulært. Det er også selvsagt at det gir mange begrensninger, men også mange muligheter for danserisk utfoldelse.

I FRIKARs oppsetning av «TidarÅ» virket mulighetene nærmest ubegrensede. Det ble danset fra tøyremser hengende høyt over juvet, det ble danset i bergveggen, på bergveggen, i vannet, under vannet, over vannet.

Peer og Solveig og økosofi

«TidarÅ» er en forestilling som har skrelt av mange lag av Henrik Ibsens opprinnelige Peer Gynt-tekst. Intrigene er borte, det som står igjen, er Solveig og Peer. Forestillingen tematiserer deres forhold til tid.Gjennom en slik tolkning blir Solveig en sterk figur, mindre naiv enn hun ofte fremstilles. Solveig er Peers, og også verdens, redning.

Forestillingen er blitt kalt den økosofiske Peer Gynt, der Peer er den som haster, som forbruker, som oppdager, som raser rundt i et forrykende tempo. Han symboliserer overforbruk og tidspress, mens Solveig er hans rake motsetning, den som er sterk og rolig og som klarer å stagge Peers heseblesende temporitt.

Dette vises på scenen gjennom Solveig, oftest gestaltet gjennom sangeren Gunnhild Sundli; hennes bevegelser er sakte, og hun uttrykker seg ofte gjennom dans. Peer, derimot, henger i tøyremser over juvet, han utfordrer naturkreftene og danser i vilt tempo.

Kontraster

Det er slik i dans at et budskap ofte ligger på det teoretiske planet og blir abstrakt for en tilskuer. Det er ikke slik i «TidarÅ» at de rundt 20 danserne danser frem oljefond og klimakrise, dette er snarere tanker en som publikummer kan gjøre seg etter hvert som forestillingen modner. Men tematikken som handler om tid og kontrastene mellom Peer og Solveig er tydelige og fungerer godt i forestillingen.

Hallgrim Hansegård har gjort et godt valg når han velger å la Solveig og Peer danses av flere på en gang. Det får frem flere sider av en karakter på en gang, og gir et spennende uttrykk. Dessuten fungerer scenen best når alle danserne er med. Da er forestillingen på sitt mest intense.

Likestilt

En annen ting som er interessant med «TidarÅ», er opplevelsen av likestilte dansere. Ofte forbindes folkedans med menn, men her er det like mange kvinnelige dansere, og de danser sterke roller.

Det er ikke bare mennene som gjør hallingkast og vipper hatten av pinnen, kvinnene gjør det like gjerne. Det gjør noe med uttrykket, de kvinnelige danserne fremstår med en styrke som er med på å gjøre den intensiteten som er spesiell for «TidarÅ».

En annen ting er at Hansegård har fått med seg dansere fra hele verden i denne oppsetningen. I dansekunsten er det at det finnes for få oppsetninger der andre kulturelle uttrykk vises frem, et tema som stadig kommer tilbake. Det har Hansegård klart her gjennom en urgammel danseform som folkedans. Det viser noe av potensialet som ligger i folkedansen og måten den kan kombineres med andre danseuttrykk på.

Nyskapende

Dette er ingen prikkfri eller perfekt forestilling. Ikke all koreografien satt helt presist i alle scener, og det økosofiske budskapet kunne forsvinne til tider. Men det er et bevis på at det går an å skape nye og spennende uttrykk ved å ta utgangspunkt i gamle kulturelle uttrykk og våge å utfordre dem.

Når man i tillegg har med seg dansere som helt tydelig begeistres av det de driver med og musikere som jobber tett opp mot koreograf, så blir det en spennende helhet ut av det. Ikke perfekt, men det trenger det heller ikke å være. Motet og viljen til nyskaping er mer enn nok.