Symfoniorkestrenes konsertkalender er i utgangspunktet temmelig like. Hovedtyngden av repertoaret består av et trettitalls symfonikernavn fra Haydn til Sjostakovitsj. Et og annet samtidsverk finnes, og barokk spiller alle, i alle fall til jul eller påske. Men noen kvalitets- og profilforskjeller er det likevel.

Klarest profil
To orkestre skiller seg ut her: Stavanger Symfoniorkester (SSO) og Oslo-filharmonien (OFO).

SSO fortsetter satsningen på barokk/tidligmusikk i kombinasjon med det tradisjonelle repertoaret. Tidligmusikksatsningen har SSO holdt på med siden dirigenten Frans Brüggen "avromantiserte" dem på tidlig 90-tall. Dagens kunstneriske leder på feltet er fiolinist-dirigenten Fabio Biondi som er mindre stiltro og historiserende enn forgjengerne Brüggen og Herreweghe. Men der Biondi svikter overfor korrekt historisk oppføringspraksis, tar han igjen i showmanship og musikalsk gjøgleri.

OFO med trøkk og sug
Vårt største symfoniorkester har et klart tyngdepunkt i det høyromantiske og ekspressive repertoaret med Brahms, Dvorak, Richard Strauss, og Mahler (150-årsmarkering i 2010), samt Sjostakovitsj og Sibelius. Det er, etter min mening, et riktig valg. Ikke minst er sjefdirigent Jukka-Pekka Saraste en mann for det store, sugende symfoniske uttrykket. OFO er nok også "best på gjest", med klavergigantene Nelson Freire og Hélène Grimaud , cellisten Mischa Maisky og ikke minst stjernedirigenten Kent Nagano. Sistnevnte skal dirigere en konsertversjon av R Strauss-operaen Die Schweigsame Frau i Bjørvika.

Sprek dirigentsatsning i Bergen

Bergen filharmoniske orkester (BFO) er likevel på sett og vis best i dirigentklassen. De har innledet en djerv satsning på flere dirigentprofiler. Sjefdirigent Andrew Litton holder stand, selv om han ikke er den store orkesterbyggeren. Terping på buestrøk og presisjon er ikke Littons forse, men han er en inspirator og kan, i heldige øyeblikk, virkelig føre Bergens-filharmonikerne til de store symfoniske høyder. BFO er alene om ordning med assistent-dirigent: norske Torodd Wigum har siden 2007 vært Littons assistent. Dette stryker både orkestrets dirigentprofil og sikrer ettervekst. Assistent-ordning er en vanlig praksis internasjonalt, og mange av dagens toppdirigenter begynte som assistenter hos gårsdagens giganter; Seiji Ozawa for Bernstein, Christian Thielemann for Karajan, for å nevne et par.
BFO satser også på et tredje, godt dirigentnavn: spanske Juanjo Mena er utnevnt første gjestedirigent. Han kan særlig bringer ild og gnist inn i det tyske romantiske repertoaret.

Bredde i sør

Kristiandsand Symfoniorkester (KSO) som det minste av symfoniorkestrene, viser stor allsidighet; fra barokk og stor opera, til trad. symfonisk og popflørt med Farmers Market. Grunnsten-nedleggelsen for nytt teater- og konserthus skjer ved hjelp av nykomponert fanfare av Gisle Kverndokk. Det nå kongelige bysbarnet Mette-Marit skal legge ned grunnstenen i august. Orkestrets ca 50 musikere ligger ikke på latsiden; de opptrer også i mindre formasjoner som Blåseensemble og Kammerorkester. Tidligmusikkfiolinisten Monica Huggett gjester sistnevnte som dirigent i en spennende konsert i april.
KSO kan dessuten skilte med det musikkfaglig sterkeste lederteamet; både nytilsatt direktør (Håkon Berge), og sjefdirigent/kunstnerisk leder (Rolf Gupta) er komponister. I tillegg er den franske fiolinvirtuosen Pierre Amoyal ny kunstnerisk leder for Kammerorkestret.

Best på barn
Trondheim Symfoniorkester (TSO) feirer 100 år som orkesterselskap. Hovedprogrammet er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men bursdagfesten i november kan bli riktig - ja, festlig: Den arrangeres av "Pingvinhjelpen" ; opprinnelig et Erlend Loe-konsept som orkestret har adoptert som sitt familiekonsert-varemerke. TSO er, tross sine hundre år, best på barn. Dessuten får de honnør for gode overskrifter på enkeltkonserter. Titler som "Fullendt romantikk", "Oppvåkning" og "Nordisk urkraft" både forklarer og inneholder et spenningsmoment.

Problembarnet samtidsmusikk
Ingen av orkesterselskapene imponerer på samtidssiden. Man må lete etter de nye verkene. Men samtidsmusikk er heller ikke noen publikumsmagnet. Her har dagens komponister et stort ansvar. Og vi ser, ikke minst internasjonalt, at flere og flere komponister skriver mer tilgjengelig og følelsesappellerende. Eksempler kan være finske Magnus Lindberg og engelskmannen Thomas Adès som begge skriver modernistisk, men så "folk forstår". Orkesterselskapene på sin side har en forpliktelse til å programsette samtiden, gjerne i form av overraskende møter mellom komponister og utøvere. BFOs konsert "Ausklang" fortjener å bli nevnt: her møtes den tyske komponistnestoren Helmuth Lachenmann og den modige pianisten Ellen Ugelvik som alltid går sine egne veier. I forkant spilles Beethoven mens Bjørn Sundquist resiterer Goethe. Christian Eggen skal dirigere og da vet vi at alle slags taktarter blir godt ivaretatt. Men om publikum lar seg rive med av Lachenmann såvel som den alltid populære Beethoven, det vet vi ikke før 11. februar 2010 i Grieghallen om kvelden.