Da teatersjef Hanne Tømta hadde sitt første møte med Nationaltheaterets skuespillere, ønsket de seg mer samtidsdramatikk og mer Shakespeare.

Med oppsetningen av En midtsommernattsdrøm slår de to fluer i en smekk. Det innebærer blant annet at publikum får røsket opp i forventningene til en Shakespeare-oppsetning. Det trenger Nationaltheatrets hovedscene.

Mange fortellinger

En midtsommernattsdrøm er en komedie, men samtidig et komplekst stykke. Forestillingen har tre lag, eller tre fortellinger. Rammefortellingen handler om det forestående bryllupet mellom Thesevs, hertugen av Aten, og amasonedronningen Hippolyta.

Den andre fortellingen, som kanskje er den mest kjente, handler om de fire ungdommene som har forelsket seg på tross av fedrenes ønsker. Hermia elsker Lysander, Demetrius elsker Hermia, Helena elsker Demetrius.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Hermia og Lysander stikker av og havner i den magiske skogen der alvene rår og en ekte kjærlighetsjakt utspiller seg, anført av alvekongen Oberon og hans tjener Puck.

Den tredje fortellingen handler om et lag amatørskuespilleres øvinger til en forestilling som skal spilles i Thesevs og Hippolytas bryllup. Også de havner i alvenes vold.

Alvegutta

Å spille klassikere som om de var samtidsdramatikk, slik Hanne Tømta ønsker, er riktig og viktig for at ikke en av Norges viktigste teaterscener skal bli konserverende.

Derfor er det mannlige alvekoret utstyrt med lange ballerinakjoler, et fantastisk syn, og de synger kjente låter som Wicked game av Chris Isaak, og utgjør a cappella-akkompagnementet på hovedpersonenes solonumre.

Det rare, mannlige alvekoret som løfter på skjørtene og tisser på stolpene i skogen fungerer som et gresk kor: De er med der de virkelige følelsene, det sanne, får sitt utbrudd.

For komediesjangeren er slik at det lett blir en distanse mellom spill og følelser, humoren ligger som et lag mellom, man skal ikke inn til følelsene, løfte dem frem og bearbeide dem, slik som i tragedien.

Dermed blir sanger som Don’t think twice, it’s all right av Bob Dylan og Johnny Cashs versjon av Nine Inch Nails’ Hurt det nærmeste vi kommer karakterenes kjerne. Grepet med kjente sanger er fint, det gir oss mer av karakterene og gjør dem til litt mer enn bare brikker i et kjærlighetsspill.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Selvironi

Fortellingen om teaterstykket om Pyramus og Thisbe, det som skal vises i bryllupet, kunne like gjerne hatt overskriften ”Nationaltheatret ironiserer over seg selv”.

Her brukes nesten overmalte kulisser fra Rosmersholm - og det meste er egentlig sakset derfra. Kim Haugen, Anne Krigsvoll og Merete Moen sliter med å få satt opp stykket. Denne delen er morsom, selv om den forblir uforløst helt til andre akt. Da er den virkelig underholdende.

Etter en noe trå start tar stykket seg opp etter hvert. Gisken Armand gjør en fin figur som den forsmådde og forelskede Helena, og Toralv Maurstad er en elegant, gammel Puck. Petronella Barker er kjølig og nær på samme tid som henholdsvis Hippolyta og Titania.

Sommer og snø

Ellers er dette en oppsetning som bæres av fantastisk scenografi. Den rene, enkle scenografien skaper en drømmeaktig skog, en midtsommerskog med snø, nakne trestammer, rosa elskovsblomster og en elg.

Når man da får mannlige ballerinaalver nynnende rundt i dette landskapet, er det ikke rart mye kan skje når gamle Puck kommer med sin elskovsdrikk.

Dette er blitt en fin oppsetning fordi den våger å være annerledes og våger å utfordre konvensjoner. Med Brødrene Karamasov og En midtsommernattsdrøm viser Nationaltheatrets nye sjef at hun er tro mot sin tanke. Det kan vi like.

(NRK)