Slående lesning
Det er mye godt å si om ”Den første av dine aller siste sjanser”, Vidar Kvalshaugs siste novellesamling, synes denne anmelder.
Publisert 02.03.2009 13:25.
- Skriv ut
Tittelen på Vidar Kvalshaugs nye novellesamling, ”Den første av dine aller siste sjanser”, inneholder langt på vei en slags oppsummering av moralen i disse fortellingene: Det er ikke sikkert det er for sent. Du må alltid håpe på – gjøre det du kan – for å bli tildelt en sjanse til.
Det gjelder Rolf og Ingrid i tittelnovellen – der de sakte, men uhyre og skremmende sikkert glir fra hverandre uten at Rolf forstår hvorfor. Det vil si; det er Ingrid som blir fjern for ham.
Det hjelper ikke å bekymre seg om hullet i hyttetaket som slipper regnet inn i stua. Det er noe som må ut og frem før det er for sent. Og; det er Rolf selv som sitter med nøkkelen.
Dette er ikke munter lesning. Tematikken ligger gjerne i sorg, følelse av fare, uro for hva som kan skje og dermed; måter vi mennesker takler angsten på. Med andre ord; ikke alltid på beste måte.
Samtidig; det finnes en mulighet til å snu – om ikke til det beste, så i alle fall til noe bedre enn det verste. Det gjelder sønnen i åpningsnovellen, ”Pure Magic” som i farens begravelse dropper talen og i stedet hyller den døde med den største æresbevisningen han kan tenke seg.
Kledelig språk
Kvalshaugs fortellinger foregår i et vest-/nordvestlig landskap – anvisningene er diskrete, men tydelige – i et språk som kler fortellingene perfekt.
Som novellist er Kvalshaug ingen spesielt fåmælt forfatter. Setningene hans kan i blant være direkte lange, men samtidig besjelet med en billedkraft leseren bare må glede seg over.
Som her, fra ”En bror i enden av gloa”: ”Øyvind tar fram en lapp fra jakkelomma, bretter den ut, forsiktig som den spåen som ble myk i hendene på et barn og som forutsa livet ditt og veien videre om du valgte farge fire ganger”.
Som ofte ellers når vi stilles overfor virkelig gode noveller, er det slående hvordan Vidar Kvalshaug evner å hive leseren inn i en historie som for lengst er i gang og å avslutte den delen han vil vise oss uten hensyn til om det egentlig er slutt. Jeg mener; slutt i episk romanforstand.
Og; selv om leseren egentlig ikke er i tvil om hva utgangen blir til slutt, vil det ikke overraske om det ikke vil være flere syn på saken. Ei heller om jeg selv velger andre utganger neste gang jeg leser ”Den første av dine aller siste sjanser”.
Publikums 17. mai-bilder
