Vi befinner oss i Russland noen få år etter revolusjonen. Semjon Semjonovitsj våkner midt på natta og er sulten. I den lille leiligheten han deler med kone og svigermor, er det kaldt. Strømmen er stengt fordi de ikke kan betale for den.

Semjon er arbeidsløs og forsørges av kvinnene i huset. Han er desillusjonert og desperat, og maler ut sin lidelse for kona Masja. Denne natten utbasunerer han at han like gjerne kan ta livet av seg. Det går ikke upåaktet hen.

Bølgedaler

Den russiske dramatikeren Nikolaj Erdmans satiriske og mørke komedie "Ein sjølvmordar" har i britiske Moira Buffinis frie gjengivelse blitt til "Eit lykkeleg sjølvmord" på Det norske teatret.

Semjon Semjonovitsj spilles av Pål Sverre Valheim Hagen, og denne Semjon er en svært ustabil person. I ett øyeblikk maler han ut sin egen håpløshet, i det neste er han overlykkelig over å finne en lærebok i tubaspill - dette skal redde økonomien! Men ved den minste hindring er han langt nede i en bølgedal igjen. Så det går ubønnhørlig mot selvmord. Og det er det mange som hyller ham for.

Idealselvmorderen

Ryktet om hans forestående død har spredd seg, og alle de som ønsker å profitere på selvmordet hans, kommer på på besøk. Den intellektuelle som ber ham dø for intelligentsiaen, den kjærlighetstørste kvinnen som ber ham dø for kjærligheten, presten som ber ham dø for å vise de vantros lidelser - Semjon skal bli Idealselvmorderen.

Selvmordet hans skal være meningsfullt. Han gis en rolle, han gis en verdi. De besøkende hyller ham, men selv ofrer de ingen ting.

Knirkefritt samspill

Dette har det blitt morsomt teater av. Stykket er nærmest en svart farse, og Pål Sverre Valheim Hagens gjør en glitrende rolle som Semjon. Valheim Hagen har en sjelden kroppsbeherskelse, og spiller ut Semjons stemningsskifter med presisjon i hver detalj.

Scenen der han forsøker å lære seg å spille tuba, er kostelig og herlig absurd. Samspillet med kona Masja, spilt av Charlotte Frogner, fungerer knirkefritt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Intim scene

Scenografien i stykket må også nevnes. Hovedscenen på Det norske teatret er forunderlig intim i denne oppsetningen. Scenen er deres svært lite private leilighet i trappeoppgangen i en russisk blokk, med trapper både opp til neste etasje og ned til etasjen under.

Med dette svært spennende valget trekker scenograf Bård Lie Thorbjørnsen publikum nærmere scenen, skillet mellom scene og sal blir mindre. I tillegg er scenen sjarmerende russisk med skjeve gulv, fillete interiør og fellesdo i oppgangen.

Alvorlig undertone

En kan le seg gjennom store deler av oppsetningen. Men til tider oppleves den som lang. Den har for mange dødpunkter, for mange bølgedaler, og kunne med fordel vært en tettere forestilling. I tillegg blir det mye skriking fra enkelte av birollene innimellom, slik det lett blir i en farse.

Latteren til tross, stykket har en alvorlig undertone. Under festen som arrangeres for Semjon tett før han på slaget tolv har tenkt å sette seg en kule for pannen, oppildner hans nye venner ham.

Selvmordspresset er stort fra alle kanter - og det er lett å se sammenhengen til selvmordskampanjene som foregår i fora på internett. Nylig ble det begått et selvmord via webcam, der flere kommenterte handlingen før, under og etter at den ble utført. Som her. I stykket er ikke Semjon viktig, det er saken han dør for som betyr noe.

Og noen dør til slutt. Men det spørs om det er et lykkelig selvmord.

(Karen Frøsland Nystøyl, NRK)