"Comme au Cinema: The Cinematic as Method and Metaphor" Fotogalleriet, frem til 7.desember – 08

Gjennom et drøyt århundre har filmen forført, fortryllet, gledet og opprørt sitt publikum. Store filmskapere som Pedro Almodovar, Stanley Kubrick, for ikke å nevne mesteren over alle mestre; Alfred Hitchcock, regnes blant våre aller mest aktede og anerkjente kunstnere. Men hva er det egentlig som skiller den virkelige gode spillefilmen fra interessante kunstverk som baserer seg på levende bilder? Og hvilken påvirkning har filmens estetikk og uttrykksregister øvet på kunsten?

Spesialeffekter

I Christian Jankowskis "Hollywoodschnee" blir det kinematografiske drøftet helt eksplisitt. Her har han invitert sentrale personer fra tysk filmindustri til å snakke om sine høystemte filmatiske visjoner og drømmer. I løpet av disse monologene utsetter kunstneren dem for overraskende og spektakulære filmatiske spesialeffekter. I ett tilfelle blir intervjuobjektet skutt i brystet, i ett annet tilfelle splintres plutselig glassene på bardisken ved siden av vedkommende, eller det begynner å snø inne i rommet der personen sitter. Her får vi muligheten til å studere overraskelsen hos disse menneskene som på ulike måter har gjort filmen til et levebrød, dessuten blir vi som betrakter klar over det spekteret av forførende og forledende muligheter som ligger i det filmatiske.

På sporet av Alfred Hitchcock

En annet måte å nærme seg det kinematografiske finner vi i Johan Grimmonprezs "Looking for Alfred." Filmen gir et skinn av å skulle fortelle en historie, men er likevel bare en sammenkjedning av løsrevne scener og motiver som alle på ulikt vis har klare referanser til Hitchcocks filmatiske spenningsunivers, og i sær hans klassiker Fuglene. En vakker Tippi Hedren-liknende blondine vandrer på høyhelte sko rundt i en fasjonabel og enorm bygning, der underlige ting finner sin scene. Blant annet ser vi plutselig en sverm av sorte paraplyer som liksom flakser rundt hjørne i et rom, som om de var en stor fugleflokk, eller avfall båret av vinden. Vi ser en sort ravn som sitter i en lysekrone, og utstøter noe hese skrik, mens den unge kvinnen vandrer på klakkende heler rundt med en kaffekopp i hånden. Alle disse surrealistiske scenene er akkompagnert av en Bernard Hermann- inspirert lydspor, som med huggende rytmer bygger opp til et klimaks som i dette tilfelle er en scene der den unge kvinnen tilsølt med blod rundt munnen, holder en bløende hvit due i hendene. Filmen henter med andre ord ikke scener fra Hitchcock, men peker bare hen på brokker av motiver og stemninger. I filmen møter vi også en rekke "Hitchcock-look-alikes" som vandrer forbi i halvprofil, slik mesteren selv regelmessig dukker opp i periferien av sine egne filmer. Grimmonprezs film oppleves som en undersøkelse og en hyllest av Hitchcocks særegne estetikk, og ikke minst hans aktive bruk av musikk som spenningsskapende virkemiddel.

Forfulgt av blikket

Et svært interessant prosjekt, som også etterstreber en Hitchcockaktig stemning er Salla Tykkäs film "Zoo" Også her finner vi en ung enigmatisk lyshåret kvinne. Hun er kledd i en drakt med det karakteristiske 60-tallssnittet, og hun vandrer tilsynelatende vettskremt rundt i en avfolket dyrehage. Hun ser seg stadig tilbake, og hun skotter engstelig på dyrene som er stengt inne bak høye gjerder, men vi fornemmer likevel at den virkelig fienden er oss, blikket (kameraet) som forfølger henne helt til hun desperat drukner seg i et dyrebasseng. Med denne lille dialogløse fortellingen viser Tykkä et annet av Hitchcocks karakteristiske grep, nemlig hans bruk av kamera som et ubehaglig element i filmene, som et evig observerende øye. I møte med filmen blir vi på en ubekvem måte bevisst vårt eget blikk i betraktningen. Her referer Tykkä også til en viktig side ved Hitchcocks virkningshistorie, nemlig Cindy Shermans fantastiske Hitchcockinspirerte "film stills" med seg selv som modell, der hun tematiserer kvinnen som objekt for det mannlige blikket, og der vi som betrakter helt og holdent opplever at det er vårt observerende øye, som holder henne fast.
Selv om verken Tykkä eller Grimmonprezs har maktet å gjenskape Hitchcocks filmers helt egenartede uttrykk, eller atmosfære, har de begge på hver sin tankevekkende måte klart å vise noen av mesterens virkemidler, i tillegg til at de hver i sær har skapt egne merkverdige og stemningsmettede filmer.

Video har dominert

Utstillingen er interessant fordi den fremhever en mindre utbredt strategi innenfor video - og annen filmatisk kunst. Det er selvsagt ikke første gang man i kunsten har referert til og tematisert filmens effekter. På 90-tallet var det en hel liten bølge av filmatiske installasjoner som utforsket det kinematiske uttrykket, og det er fremdeles regelmessig kunstnere som foretrekker det mer kostnadskrevende og analoge filmmediet, fremfor det digitale videokameraet. Likevel kan man nok trygt si at videoen og dens estetikk har spilt en atskillelig mer dominant rolle på kunstens arena. Videomediet har vært omfavnet av kunstnere nettopp på grunn av sitt ofte noe provisoriske, anspråksløse og sterkt private uttrykk. For mange kunstnere var det til og med et poeng å ta avstand i sine kunstprosjekter fra alt som smakte av det underholdningsaspektet som kleber ved spillefilmen.

Annerledes og tankevekkende

På Comme au Cinema henter verkene både estetikk, dramaturgiske grep og spesialeffekter fra filmens verden, uten at de dermed leverer oss den typen sammenhengende fortellingene vi er vant til å se på kino. Likevel skaper filmene en viss gjenkjennelse, som gjør disse dem mer tilgjengelige enn det meste annet av videokunst og andre filmatiske kunstprosjekter. Som betrakter blir vi gjennom filmens suggererende effekter dratt inn i brokker av fortellinger som ikke har verken begynnelse eller slutt. Vi blir ledet inn i en fiksjon, samtidig som vi uavlatelig blir minnet om fortryllelsen som er i ferd med å fange oss.
Comme au Cinema er en annerledes og tankevekkende kunstopplevelse, som jeg tror svært mange vil ha glede av.