Frem til 9. november viser Galleri K utstillingen "Ideelle problem" med 20 nye arbeider av billedkunstneren Mari Slaattelid, som gjennom drøye ti år har spilt en svært sentral rolle i norsk kunstliv.

Hun mottok blant annet i år 2000 den prestisjetunge kunstprisen Carnegie Art Award. Det sier dessuten også en del om hennes omdømme at majoriteten av bildene hennes ble revet vekk allerede på åpningsdagen, selv i disse finansielle nedgangstider.

En egenartet romlighet

I utstillingen finner vi denne gang primært arbeider på pleksiglass, alt fra relativt små til mer monumentale formater. Noen av bildene er rene abstrakte malerier, andre er fotografiske arbeider, eller malerier som involverer tekst eller billedbrokker av ulikt slag.

Som så ofte tidligere er Slaattelids arbeider spekket med kunsthistoriske og maleritekniske referanser. Hennes billeduttrykk vekker assosiasjoner til et bredt spekter av kunstner fra Kazimir Malevitsj, Piet Mondrian, til Mark Rothko, Josef Albers og Gerhard Richter. Ved bruk av glass i stedet for lerret har hun kunnet utforme maleflaten fra begge sider, noe som gir bildene en egenartet romlighet.

Kjemisk stoffreaksjon

I maleriet "Interface" ser vi hennes spill mellom noe abstrakt og noe figurativt. Bildet ser ikke ut som det er blitt skapt, men som noe som har fremkommet naturlig, eller gjennom en slags kjemisk stoffreaksjon: Samtidig aner vi også en landskapsaktig romlighet. De sorte, liksom buktende, strekene i bildet, ser ut som plantesilhuetter mot et underlig, uvirkelig landskap, bak et tåkeaktig slør.

(Anmeldelse fortsetter under bildet)

Utsnitt av '3rd framework'

Foto: Utsnitt av bilde, med tillatelse fra Galleri K

I "3rd framework" ser vi et ganske annet uttrykk. Her har hun malt med hvit gjennomskinnelig, voksaktig maling på en bakenforliggende opak, rød overflate. Ovenpå denne slørete abstrakte flaten har hun deretter skapt et rutemønster av noe som minner om brun maskeringstape, med klare referanser til De Stijl og Suprematisme-malerier.

Estetisk tiltalende

I et bilde som "Province" har hun med maleriske midler overført et fotografi til pleksiglass. Bildet viser uklart eksteriøret av en bygning, med trappeavsats og vinduer. Ovenpå dette motivet har hun skapt et gjennomskinnelig, oransje-rødt skjold, som effektivt tar hull på den fotografiske illusjonismen.

Flere av bildene er bygget opp gjennom flere ulike malingslag, og de er gjennomgående svært tiltalende, rent estetisk.

Diskursivt maleri

Også i denne utstillingen ser vi Slaattelids ustoppelige engasjement i ulike problemstillinger og diskusjoner knyttet til maleriets historie. Det er denne typen billedstrategi vi har kommet til å kalle "diskursivt maleri."

Bildene hennes kan sees som en undersøkelse av alle de ulike fenomenene som utgjør feltet "maleri." Hun sjonglerer med ulike konvensjoner, og siterer malemåter strategisk i et forsøk på tømme dem for mening. Med tekstbrokker bryter hun med modernismens forestilling om maleriet som noe opphøyet, innadvendt og uspråklig.

Det at hun benytter tekst i bildene sine, kan sees på som et forsøk på å avmystifisere maleriet og likestille det med alle typer andre mediebilder, der det visuelle og verbale ofte inngår sammen i en større enhet.

(Anmeldelse fortsetter under bildet)

Utsnitt av 'Green tittel'

Foto: Utsnitt av bilde, med tillatelse fra Galleri K

Verken gripende eller igangsettende

Når jeg der på Galleri K, blant Mari Slaattelids dyktige og intelligente bilder likevel ikke føler meg verken grepet og ansporet, er nok det mindre knyttet til svakheter ved bildene, de har den samme dobbeltbunn, den samme implikasjonsrikdom og de samme estetiske styrker som hennes tidligere arbeider.

At jeg ikke blir beveget står mer i sammenheng med det faktum at vi er i ferd med å drukne i nettopp denne typen maleri. Selv en gründer som Mari Slaattelid, som på 90-tallet var med på å bane veien for denne, den gang flunkende nye, og vitale maleriske strategien, ser ut til å rammes av sin egen omfattende virkningshistorie. Det viser bare hvor dyktig og overbevisende hun har vært som forbilde for så alt for mange andre.

Det diskursive maleriet i Norge har gått fra å være en marginal og svært interessant praksis, til gradvis å bli en utbredt, men fremdeles fruktbar feber, før det i dag har henfalt til en utarmet og kraftløs manér, som ikke lar seg gjenbelive selv av en av genrens virtuose pionerer.