"Max Ernst: Dröm og revolution" på Moderna Museet, Stockholm, frem til 11.januar 2009.

Moderna Museet viser nå "Dröm og revolution," som favner i alt 175 arbeider av den tyske kunstneren Max Ernst. Utstillingen inviterer oss inn i Ernsts mangfoldige og frodige kunstnerskap fra hans tidlige ekspresjonistiske malerier fra begynnelsen av 1900-tallet, til hans dada- og surrealist- collager, malerier og skulpturer skapt i tiden før og under verdenskrigene.

Vi får også stifte bekjentskap med Ernsts alderdomsproduksjon fra han vendte tilbake til Europa etter eksilårene i USA tidlig på 50-tallet, og frem til hans død i 1976. Utstillingen er et samarbeid mellom museet i Stockholm og Louisiana Museum for Moderne Kunst i København.

En vandring gjennom historien

Å gå gjennom Ernsts mektige kunstnerskap er som å gjøre en vandring gjennom det store deler av det tjuende århundres kunsthistorie. I hans tidligere, ekspressive arbeider finner vi den nye lyriske energien som preget tiden rett etter forrige århundreskiftet, og som fikk sitt utslag både i den tyske fargesprakende ekspresjonismen, den italienske futurismen, og ikke minst i jugendstilen som blomstret over hele Europa.

Men allerede i et maleri som det mektige "By med dyr" fra 1919 ser vi at en annen grunnstemning gjøre seg gjeldende; koloritten er blitt langt dunklere, og motivet har den uhyggesvangre, uvirkelige stemningen i seg som skulle komme til å prege Ernsts malerier gjennom det neste halve århundre.

En undergangsstemning

Max Ernst er blitt stående som en av de viktigste skildrere av undergangsstemningen som preget Europa under, og i kjølevannet av, første verdenskrig og i mellomkrigstiden.

Han skrev selv: "Den 1.august 1914 døde Max Ernst. Han gjenoppsto 11.november 1918, som en ung mann som ønsket å finne sin tids myter."

Max Ernst var en av dem som tross sin medvirkning som artillerist i aktiv tjeneste, ikke forsøkte å beskrive krigen direkte. I stedet gav han uttrykk for selve forvirringen og den dypt desillusjonerte følelsen som preget tiden. I de første årene etter krigen var han sammen med Jean Arp med på å grunnlegge dada-bevegelsen i Köln.

Tidlige dada-collager

Blant Ernsts dada-arbeider i utstillingen, finner vi hans tidligste collager, hvor han benyttet seg av en rekke ulike teknikker og førte sammen forskjellige materialer i bildene. I motsetning til mange av de andre tyske dadaistene, er det sjelden direkte politiske budskap eller tydbar kritikk å spore i hans arbeider.

Likevel er det mulig å se smertefulle referanser til krigen, for eksempel i "Svanen er svært fredlig" fra 1921. Her har han erstattet halen på en flymaskin med tre lubne renessanseengler, sammen med en vakker, hvilende svane. De uskyldige englene, som bilde på en annen tids inderlige tro, og den rene, hvite svanen som et symbol på uskyld og frihet, setter den avskyelige krigsmaskinen i relieff. Flyet blir en ubehagelig påminnelse om krigens nådeløse bombardering av uskyldige mennesker.

En grenseløs sprirituell tomhet

Som hos så mange av hans samtidige, aner man også tidens store tankesystemer som en klangbunn i Ernsts malerier. Ikke bare den avsjelede materialismen i kjølevannet av Charles Darwins evolusjonsteori og Hippolyte Taines teori om rase og miljø, men også Friedrich Nietzsche eksistensfilosofi, og ikke minst Sigmund Freuds psykoanalyse.

I flere av hans bilder, blant annet det gudsforlatte (by)landskapet "Hele byen" fra 1935, aner vi en særegen ambivalens. Maleriet har en karakteristisk surrealistisk dobbelthet. Dels ser det ut som et øde fjellandskap, og dels som en underlig avfolket bebyggelse. I forgrunnen vokser forskjellige blomster og vekster. Landskapet har noe uvirkelig, det fremstår som et vagt minne, eller som et mareritt. Bildet oppleves dels som uttrykk for en bitter og resignert feiring av den nye tids grenseløse, spirituelle tomhet, samtidig som vi aner hans desperate søken etter en ny drømsk magi som erstatning for fortidens tapte verdier.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

'Jomfru Maria tukter Jesusbarnet foran tre vitner: André Breton, Paul Éluard og kunstneren' fra 1926

Foto: © Max Ernst/BUS 2008 / Foto: Rheinisches Bildarchiv, Köln

Diabolsk livsforakt

Ernsts diabolske og humoristiske livsforakt kommer gjennomgående aller tydeligst frem i hans surrealismebilder. Her dyrket han gjennomgående det innadvendte, det irrasjonelle og det absurde.

I utstillingen er denne viktige perioden i hans produksjon blant annet representert ved det berømte maleriet "Jomfru Maria tukter Jesusbarnet foran tre vitner: André Breton, Paul Éluard og kunstneren" fra 1926. Rommet er preget av et faretruende, liksom sugende, men fordreid linjeperspektiv. Man trenger ikke være særlig religiøs for å la seg ryste av denne fremstillingen, der vi ser Jomfru Maria med hånden hevet til slag. Hun er kledd i rødt med glorie, og med den blå kappen liggende over lårene, der også Jesus ligger med hode ned og baken i været, som et hjelpeløst offer for brutalitet. Glorien hans har trillet av ham og ligger på gulvet. Gjennom et lite vindu i en kulisseaktiv vegg, ser vi tre menn, som mer eller mindre oppmerksomt betrakter hendelsen.

Dette bilde av en voldsutøvende Madonna, og en mishandlet Jesus, skaper en reaksjon som illustrerer hvor dypt konvensjonene fremdeles er plantet i oss. Men det er ikke bare det blasfemiske tilsnittet som fremkaller denne reaksjonen i oss, det har minst like mye å gjøre med det faktum at bildet også ganske enkelt er en kraftfull skildring av et lite barn som lider overlast, og et slikt motiv vil alltid (forhåpentligvis) være egnet til å ryste oss.

Dynamisk kunstnerskap

Noe av mest interessante ved utstillingen er at den fremhever mindre belyste sider ved Max Ernsts ellers så velkjente kunstnerskap. Ikke minst har alderdomsarbeidene hans fra 50 og 60-tallet vært relativt lite eksponert. Selv om jeg personlig opplever bildene fra dada- og surrealismeperioden som mer interessante, er disse senere bildene viktige, ikke minst fordi de kompletterer bildet av en kunstner som var usedvanlig sensitiv for impulser i sin egen samtid. Inspirert av den abstrakte ekspresjonismen som hadde sin storhetstid på nettopp dette tidspunktet, begynte Ernst å interessere seg mer for et rent abstrakt uttrykk, der det koloristiske og det komposisjonelle helt og holdent sto i sentrum.

Vandringen gjennom Ernsts mektige univers avsluttes med den samme koloristiske, lyse lettheten som vi finner i hans aller tidligste arbeider. Et bilde som"33 småpiker jager sommerfugler" fremstår nærmest som en eksplosjon av lys, farge og bevegelse.

Det er fengslende å få innblikk i Ernsts skapende virksomhet gjennom mer enn 60 år. Han var en meget dynamisk kunstner som aldri stivnet i et foreldet uttrykk, men som kontinuerlig var i utvikling. "Dröm og revolution" er blitt en sjelden rik og mektig utstilling som i aller høyeste grad er verdt et besøk.