Kate Pendry er kjent for sine kontroversielle enkvinneshow. Hun har skreket, kastet opp og stukket huden sin full av fiskekroker på scenen. Hun ønsker å ryste, å vekke, å riste sitt publikum. Det finnes ikke det tabu Pendry ikke tør å behandle på scenen.

Nå er turen kommet til porno. Denne gangen har hun regien og står ikke på scenen selv.

Publikum møtes av en helt hvit rettssal. Sortkledde advokater står og småprater, det er like før rettssakens start. Den blinde dommeren føres inn. Pornobransjen har stevnet pornomotstanderne for retten. Begge parter legger sitt syn frem for retten og juryen, som er publikum og skal ta stilling i saken.

Rettssaken bærer preg av å være et typisk britisk courtroom, og alle skuespillerne snakker engelsk. Hver side er representert av to advokater.

Det er et stille teaterstykke. Ingen musikk, kun en klokke som tikker i bakgrunnen. Som i en rettssal, tørt, med enkelte vittigheter fra dommeren innimellom.

Pornobransjen legger frem sin anklage først. I et helt vanlig jusspråk fremstiller de pornografi som noe som er så komplekst og personlig at ingen helt kan definere hva det er, de viser til ytringsfriheten, de kaller porno kunst og henviser til filosofer, forfattere og andre for å underbygge sine påstander. De fremholder hvordan de som bransje respekterer kvinnen og hennes vakre kropp. Det blir mange argumenter og mye tekst – og lite som engasjerer, egentlig. Til slutt fremlegger de en film klippet sammen av sekvenser fra ulike pornofilmer som sitt bevis. Denne filmen har vi lest om i avisene. Og denne gjør inntrykk.

Filmen starter med porno fra starten av 1900-tallet. Stumfilm, svart-hvitt, og med kvinner som neppe kan kalles sylfider, her er valker, svære mager, små pupper og masse glede. Dette er forlystelse. Filmen beveger seg nærmere vår egen tid, og vi ser hvordan pornobildet endres. Kvinnene blir slankere, glattbarberte, silikonfylte og i stadig større grad objekter. Det er ubehagelig. De verste sekvensene er når kvinnene er tydelige ofre, når unge jenter nesten kaster opp over peniser som presses ned i halsen deres, når de gråter etter voldtekter, når de skriker i smerte over det som helt tydelig er ubehagelige samleier – og midt i filmen, ei jente som prøver å ta livet sitt med barberblad i et badekar. En pornofri selvmordssekvens midt i det hele. Dette fremlegger pornoindustrien som bevis for sin sak. Hvorfor gjør de det?

Og det er først etter denne filmsekvensen at forestillingen kan bevege: Når den ene advokaten med megetsigende stemme sier Jeg vet dere er ”moved, touched, warmed and stimulated of this” – og definerer det som kunst, i aller høyeste grad kunst. Først da lever forestillingen.

Siden er det pornomotstanderne som skal legge frem sitt syn. Og her er det lite nytt. Deres beste poeng har vi allerede hørt Kate Pendry si i mediene: Lær barn og unge å bli kritiske til porno! Sex og porno er ikke det samme! At pornoindustrien ikke klarer å se motstandernes og offerets sak, at porno ikke bør forbys, men spres så folk får en overdose og ser hva det virkelig er, og så videre.

Begge sider er like ensporede. Selve teksten – og tekst er det mye av – er monoton og blir mindre interessant enn selve filmene. Men replikker som ”My clients don’t have anything against a good fuck” er med på å bryte opp monotonien.

Selve stykket er ikke kontroversielt. Det er pornofilmene som er det. Den som forventer seg et fyrverkeri av en pornografisk forestilling, får ikke det. Det som setter tankene i sving, er ikke selve teaterstykket, men filmene vi får se. Det er nesten så de, sammen med Pendrys uttalelser i mediene, kunne vært nok.