Mia åpner enda en luke
Når Mia Gundersen i etterkant av bokslipp trommer sammen til revy og kaller den "All of Mia", er det grunn til å sperre øynene opp. For etter den famøse biografien – kan det virkelig være mer?
Publisert 03.10.2008 08:55.
- Skriv ut
Svaret er nei. Men Mia Gundersen er smart, hun kjenner media og media kjenner henne. Og er det noe Mia Gundersen er god til, så er det å kjenne sin besøkelsestid. Derfor revy. Og der boken om Mia Gundersens liv ble beskrevet som en forrykende fortelling av forlaget, kan vel neppe det samme sies om revyen.
Samtidig virker det norske folk nærmest umettelige på mediepersonen Mia som stadig åpner nye luker i den uendelige adventskalenderen som fortellingen om henne er blitt. Det er heller ingen tvil om at det hos den norske kultureliten nærmest har gått mote i å mislike Mia Gundersen.
Men nå skal det handle om revy og om Mias 40-årsjubileum som artist. Mia Gundersen har blant annet med seg Christianssands String Swing Ensemble i tillegg til musikerne Sverre Indris Joner, Marius Røe Nåvik og Erlend Habbestad, samt danserne Søren Mørkrid Tøgersen og André Danielsen. De to siste har det dessverre litt for trangt på scenen, og det er synd. Stringswingerne fra Sørlandet er et ensemble med en ung og frisk klang, og de beste numrene gjør de når de er alene på scenen. Programmet består av sketsjer, dans og sanger som er kjente og kjære for hovedpersonen. Dette er forsøkt bundet sammen som en reise, men her glipper den røde tråden opptil flere ganger.
Ett av revyens beste numre er skrevet av Ingrid Bjørnov og har tittelen ”Ting Mia har lest om seg selv”. I det hele tatt fungerer oppsetningen best når Mia Gundersen er fenomenet Mia, når hun kommenterer seg selv, gir av seg selv, ler av seg selv. Gode tekstforfattere som Bjørnov og Pernille Sørensen er med på å gi showet morsomme monologer, og Mia tuller om puppene sine (mye om dem), om sin egen mediarolle, om seg selv og om kvinnekroppens kamp mot tyngdekraften. Og Mia danser magedans, Mia danser tango, Mia beviser at riverdance ikke er noe for dem som har store pupper, Mia står i bare undertøyet, og vi møter Mias hund Frida som gjerne vil være med i trillebag til Petter Stordalens fester.
De som liker Mia, får det de ønsker seg i denne revyen, inkludert Andrew Lloyd Webbers ”Don’t cry for me, Argentina”. De beste sangnumrene svinger det bra av, og Mia skifter kjole oftere enn hun skifter toneart. De som aldri får nok av personen Mia, har all grunn til å glede seg. For andre vil dette være et sprikende stykke som underholder, men som man ikke helt får taket på.
Publikums 17. mai-bilder
