”Claudia Losi: Patterns of Identity” Stenersenmuseet, Oslo, frem til 5.10.08

Det er en fascinerende og underlig opplevelse og tre ned i Stenersenmuseets underetasje, der verker av den unge, italienske kunstneren Claudia Losi er utstilt.

Selv om de fleste arbeidene er utført gjennom ulike tekstile teknikker, kan Losi ikke beskrives som noen alminnelig tekstilkunstner. De broderte, strikkede, eller sydde objektene er gjennomgående bare del av mye større konseptuelle prosjekter. Dette gjelder i aller høyeste grad det første verket som møter oss i utstillingen. Under trappeavsatsen er gulvet dekket med 400 små strikkede miniatyrhvalfisker. Dette arbeidet er del av ”Balena Project” (balena betyr hval på italiensk), et verk som har bidratt til å bringe Losis navn utover Italias grenser.

Hvalprosjektet

”Balena Prosject” har endret seg, og utviklet seg videre over tid på sin reise fra Italia til England og helt til Ecuador. Hun har for eksempel gjennomgående latt de ulike lokalbefolkningene gripe inn i prosjektet, med sine historier og perspektiver. Slik har verket stadig tatt opp i seg nye aspekter og brokker av fortellinger. For eksempel åpnet hun i Erdington i England nå i sommer, en provisorisk systue i forbindelse med utstillingen der, hvor hun lot elever og lokale barn få bidra med tegninger av hvalfisker, som systuen senere produserte i tekstil, før prosjektet fikk sin foreløpige kulminasjon med den 25 meter lange hvalen sydd av grå ull, som ble vist i sentrum av Birmingham. Ideen var at de små barna fra Erdington som hadde deltatt i prosjektet skulle bringe den hvalfisken de selv hadde designet som en gave til den store hvalen i Birmingham. Denne enorme hvalen får vi i Stenersenmuseet kun se et fotografi av. De små hvalfiskene vi finner i utstillingen stammer ikke fra Erdington, men er strikket av lokale kvinner i to små fjellandsbyer i Ecuador, som ligger så høyt at få av dem som bor der, noen gang har sett havet.

Hvalen som poetisk metafor

Hvalen blir i Losis prosjekt en poetisk metafor for noe som består over tid, hvalen er et dyr som inngår i vår fauna, men som vi på ingen måte jevnlig støter på i naturen. Både dyrets veldige dimensjoner, og det at det lever skjult for oss på havets dyp, omgir det med en viss mystikk, det blir et slags levende fabeldyr som fungerer som et bindeledd i naturen til en fjern forhistorisk tidsalder. I sitt prosjekt har Losi brukt hvalen som en måte å samle mennesker, skape en arena for samtale og samarbeide som i seg selv utgjør en vesentlig del av kunstverket.

Middelhavssang

Det er den samme tanken om kunsten som sosialt treffpunkt som ligger bakenfor filmen ”Places/Sardinia,” der vi treffer kvinner fra Sardinia som på oppfordring fra kunstneren broderer mens de diskuterer hva de er aller mest redde for. For meg som kun forstår bruddstykker av den italienske samtalen, fremstår den som en vakker middelhavssang som stiger og synker ledsaget av gestikk og mimikk. Tanken er at svaret på dette store spørsmålet skal ligge nedfelt i broderiene de har laget.

Broderte garnnøster

Ett annet verk I ett annet verk Ett annet verk finner vi et svakt opplyst monter med garnnøster brodert som jordkloder. Dette verket som har tittelen ”For Roykan” er inspirert av den japanske fortellingen om en Zen-munch som reiste ut på pilegrimsferd med de vakreste broderte nøster, som han brukte til å leke med alle de små barna han møtte på sin vei. Dette verket peker hen på logikken som ligger under hele Losis prosjekt, nemlig at objektene bare er midler til å sette i gang et sosialt og mellommenneskelig spill.

Utstillingen er altså gitt tittelen identitetsmønstre. Håndarbeid har i alle høyeste grad vært en bærer og formidler av kvinneidentitet gjennom århundrer. I alle Losis arbeider er tradisjon og kultur vevet inn. Utførelsen av arbeidene har noe nesten meditativt over seg, som en stillferdig, men likevel utrettelig undersøkelse av identitet, av menneskets forhold til sin egen historie, til jorden og til hverandre.

Kunst som sosial arena

Jeg har stor sans for Losis prosjekt, det er annerledes og tankevekkende. Hun tematiserer en lengsel tilbake til naturen og bakover i historien. Prosjektet er også interessant fordi det har denne dobbeltheten, der hun dels i sine arbeider primært jobber med sosial utveksling, og dels har hun et sterkt fokus på materialitet og håndverk. De estetiske objektene hun skaper, eller får andre til å skape, må kun sees som rester etter sosiale hendelser. Hun bruker sine ideer til å igangsette ulike levende og uforutsigbare prosesser.

En svakhet

Det er derfor litt skuffende at utstillingen i Oslo har lite av det sosiale eller relasjonelle aspektet. Vi må lese oss til denne siden av hennes prosjekt, det finnes ingen workshop eller arena der osloborgere eller nordmenn kan skape nye perspektiver eller vinkler på hennes interessante prosjekter. Jeg synes det er ganske rart at verken kunstner eller kurator har tenkt på dette at nettopp vi som en omstridt hvalfangernasjon måtte vel ha interessante vinklinger å by på i Balena Project. Tross denne svakheten ved utstillingen, er det virkelig verdt å ta seg en tur til Stenersenmuseet for å stifte bekjentskap med en interessant og annerledes kunstner.