De siste ti årene har vi på den norske kunstscenen kunnet iaktta en flom av fotobasert maleri, inspirert av kunstnere som Gerhard Richter, Sigmar Polke og Chuck Close, og som på ulikt vis inkluderer forskjellige referanser til malerihistorien så vel som til vår egen urbane mediekultur. Den unge trønderen Øystein Tømmerås må utvilsomt betraktes som en typisk representant for denne tendensen. Stenersenmuseet åpnet torsdag en utstilling med en håndfull nye arbeider av den allerede relativt profilerte kunstneren.

Flimrende bybilder

Vi finner blant annet to av hans store bymotiver, som tydelig bærer preg av hans karakteristiske teknikk, der han i photoshop har sydd sammen sine fotografiske forelegg, og tidvis lagt dem over hverandre i flere lag, for siden å lage malerier av dem. Som mange andre kunstnere som jobber innenfor dette maleriske formspråket bærer bildene til Tømmerås i seg et vell av ulike kunsthistoriske referanser. Med det collageaktige uttrykket skaper han gjennom tilsynelatende bevegelige billedfragmenter, en illusjon av byens hektiske liv. Bildene fremstår ikke bare som enkeltstående synsinntrykk, men som sammenkjedningen av flere optiske øyeblikk. Slik legger han også et tidsaspekt inn i bildene, samtidig som en illusjon av bevegelse skapes. Dette gir bildene et nesten filmatisk preg, som får oss til å tenke på futurismens dynamiske billedeksperimenter på begynnelsen av forrige århundre. Tømmerås' bilder kan også betraktes som abstrakte komposisjoner uavhengig av det figurative motivet

Utsikt

I ett av bildene som er gitt tittelen "Utsikt" finner vi også et klart Magritte-aktig, surrealistisk tilsnitt. Bildet viser ganske enkelt et fruktfat med københavnerdekor, som er fullt av grønne epler. I bakgrunnen ser vi et stort vindu. Billedformen understreker vinduets firkant, og som betrakter ser vi inn gjennom bildet som om det var et vindu. På denne måten referer Tømmerås til maleriets historie, der nettopp vinduet har fungert som metafor for maleriet. I bildet har han brutt opp den illusjonistiske flaten i ulike fragmenter, som for å vise at maleriet ikke lenger fungerer på denne måten. Bildet har forøvrig også klarer referanser til Cezanne og Picasso, både rent motivisk, men også i den fragmenterte og fordreide komposisjonen.

Panoramalandskap

Det mest i øyenfallende maleriet i utstillingen er likevel det veldige panoramalandskapet malt over 11 lerreter, som viser den idylliske Tysfjorden i Nordland, med billedskjønne Stetind som en gjenkjennelig silhuett i det fjerne. Maleriet har lite av den dempede, gylne koloritten som kjennetegner de norske romantikernes landskapsmaleri, snarer oppleves fargene som skrikende og syntetiske, noe som fremstår som et grep for å tydeliggjøre gapet mellom vår egen visuelle kultur i dag, og den maleriske tradisjonen som maleriet så åpenbart peker tilbake på.

Kraftløs malerisk strategi

Tømmerås prosjekt har utvilsomt sine kvaliteter; Ikke bare er han meget dyktig rent håndverksmessig, han er også særdeles flink til å knytte an til de "riktige" maleriske diskursene. Men kanskje er det faktisk nettopp denne "skoleflinkheten," hans som gjør at bildene ikke riktig griper meg, selv om dette også ganske enkelt kommer av at jeg så altfor ofte har sett nettopp denne typen maleri behandle denne samme tematikken: Det kaotiske bylandskapet skildret gjennom malte dobbelteksponerte fotografier. Det minner rett og slett for mye om alt annet, fra Kira Wager og Steinar Jakobsen til Kenneth Blom. Bildene setter meg ikke på sporet av nye eller interessante tanker verken om byen eller fjellheimen, og langt mindre om det kompliserte og historisk interessante forholdet mellom maleri og fotografi. I ett enkeltstående bilde som det nevnte Utsikt finnes det imidlertid en ambivalens som jeg opplever som anslaget til noe som kunne blitt interessant, men som helhetsopplevelse fremstår dessverre utstillingen bare som nok en variasjon over en malerisk strategi som er grundig utprøvd og utarmet, og som har lite uttrykkskraft å tilby i dag.