Anmeldt av Siril Heyerdahl

På midten av 90-tallet var fredagsmorgen en spesiell og nærmest høytidelig seanse. For det var da vi strømmet sammen i første fri for høylytte diskusjoner om gårsdagens episode av The X-files. Av nostalgiske grunner er det hyggelig å treffe Mulder og Scully igjen og handlinga er til tider både mystisk og ekkel. Men The X-Files: I Want To Believe kommer garantert ikke til å vekke til livs det gamle engasjementet. For filmskapernes forsøk på å gjøre dette til en slags religiøs kommentar om Gud, tro og tvil kler ikke den elles så enkle historien.

Synske evner

Verdens mest kjente fiktive FBI agenter Fox Mulder (David Duchovny) og Dana Scully (Gillian Anderson) jobber ikke lenger for myndighetene. Scully jobber som lege på et kristent sykehus mens en bitter, skjeggete Mulder sitter på et slags kott i deres felles hjem og klipper ut avisartikler med autistisk presisjon. Men når agent Dakota Whitney (Amanda Peet) kontakter Mulder grunnet forsvinninga av en FBI agent legger han avisene til side. Den pedofilidømte, katolske Father Joseph Crissman (Billy Connolly) hevder nemelig at han har synske evner som kan hjelpe etterforskinga og da trenger FBI assistanse fra folk som har vært borti kvakksalveri før. Og hvem er da bedre skikket enn Mulder og Scully?

Chris Carter som lanserte tv-serien om X-files og skrev manuset til den forrige X-files-filmen har hatt ansvaret for både manus og regi denne gangen. Historien han har skapt er nokså enkel, så ikke forvent deg spennende bihandlinger. Kanskje er det historiens enkelhet som gjorde at Carter følte for å lefle med religiøse elementer, men dette virker mot sin hensikt. I stedet for å løfte historien opp på et filosofisk nivå blir den mer banal. Det hadde vært bedre å bruke tid på fråtsing i det overnaturlige.

Herlig ekkel men mangler det lille ekstra

Det mangler også på spektakulære settinger. I amerikansk sammenheng er ikke 30 millioner dollar mye å lage spenningsfilm for, filmen bærer dessverre preg av dette. Er man av den positive og nostalgiske typen kan man trøste seg med at det visuelle uttrykket minner om de gamle tv-episodene, men jeg mener filmen hadde kledd mer godteri for øyet.

Noen godbiter er det selvsagt. Det er for eksempel umulig å sitte stille i setet og herlig ekkelt å se ekstrem kirurgi på en skitten operasjonsstue. Og ikke minst: kjemien mellom vår skeptiske rødhårede heltinne og godtroende blonde helt er like overbevisende som da de var 90-tallets tøffeste tv-kompanjonger.

Hyggelig gjensyn med 90-tallshelter

Jeg tviler på at X-Files: I Want To Belive kommer til å utvide X-Files fanbasen. For selv om tv-serien var original da den kom, har vi sett mange liknede og mer spektakulære filmer og tv-mysterier i ettertid. Men filmen fungerer som en nostalgitripp tilbake til det glade 90-tallet, da vi nesten trodde det vi så på X-Files var sant.