"Richard Avedon: Photographs 1946 – 2004", Jeu de Paume – Concorde, Paris, frem til 28.9.08.

Hvis man i sommerens løp skulle befinne seg på Place de la Concorde i Paris, er det all grunn til å ta seg en tur innom det eksklusive galleriet Jeu de Paume, som frem til 28. september presenterer en omfattende, retrospektiv utstilling med den feirede mote – og kunstfotografen Richard Avedon.

Utstillingen favner drøyt 250 fotografier fra Avedons lange og mangslungne karriere, fra de elegante bildene av 1950-tallets parisermote, via hans celebre portretter av berømte kunstner, og til hans senere utforskning av anonyme mennesker.

Når man slik får sjansen til å se Avedons verk under ett, blir det tydelig hvor konsistent hans prosjekt er: enten det er snapshot- eller reportasjeportretter, eller for den saks skyld reklame- eller motefotografier, så handler det for ham hele tiden om å utforske, og å komme på baksiden av ansikter.

Banebrytende motefotograf

Det har vært vanlig å skille klart mellom Avedons reklame- og motefotografi på den ene siden, og på det han selv kaller hans "dypere arbeider" på den andre siden. Det er en svakhet ved Jeu de Paumes utstilling at den opprettholder dette, i Avedons tilfelle, kunstige skillet. Alle hans bilder har en utvilsom kunstnerisk kvalitet og er dypt kommersielle enten de er ment å publiseres i et motemagasin eller stilles ut på museum. Utstillingen ville derfor helt klart vunnet på å inkludere et langt bredere spekter av Avedons banebrytende fashionfotografier, der han erstattet den statiske modellposituren, med et dynamisk uttrykk, ved så å si å be sine modeller opp til dans.

Kjendiser sett med nye øyne

Også Avedons "dypere arbeider" har imidlertid også ofte et glamorøst preg fordi han gjennomgående avbildet "kjendiser," og det er jo en kjent sak at berømmelse gir en viss glamour selv til et uskjønt ansikt. I utstillingens første etasje finner vi blant svært mange andre, portretter av den radikale og eksentriske kunstneren Andy Warhol, vi finner dramatikeren Samuel Becket, komikeren Charles Chaplin, musikeren Bob Dylan, og vi finner den modernistiske skulptøren Alberto Giacommeti. Kjendisene blir imidlertid fremstilt på en uvant lite celeber måte. Et slående eksempel er det berømte bilde av skuespillerinnen Marilyn Monroe, der hun står med armene langs siden, og ser rett i kamera, uten å posere. Slik får vi se Monroe med nye øyne, bakenfor den aura av berømthet hun vanligvis er hyllet inn i.

Alberto Giacometti, 1958.

Foto: Richard Avedon

In the American West

En stor del av utstillingens annen etasje er viet til et av Avedons mest berømte prosjekter, den slående, spektakulære billedserien In the American West, som viser bilder av de fattige og hardt arbeidendes kår i den amerikanske vesten. I Avedons bilder finnes ingen solbrune, sterke menn til hest med lasso og pistolbelter. Serien tar et definitivt farvel med myten om vesten som cowboyenes land, samtidig som den erstatter denne med en like forenklet og ensidig forestiling om området som en degenerert og ødelagt kultur, befolket av utelukkende dumme og stygge individer.

Mens jeg vandrer blant disse uttrykkssterke bildene, blir jeg slått av hvor lite de forteller om menneskene de avbilder. Dette aksentueres ved at Avedon også her som i sine kjendisportretter har rykket sine modeller ut av deres omgivelser, ved å fotografere dem mot en hvit studiobakgrunn. Ett eksempel er "Sandra Bennett, Rocky Ford, Colorado" der verken den uvørne frisyren, de fregnete bare armene, den bumsete snekkerbuksen eller det alvorlige blikket gir oss noen informasjon om hvem denne unge jenta er og hva slags liv hun lever. Det samme gjelder for portrettet av en den svette, skitne arbeideren fra Velma, Oklahoma. Fotografiet gir oss en klar pekepinn om at vi forholder oss til en fattig person som livnærer seg på hardt fysisk arbeid, men hva slags forhold han jobber under, og hvilken sosial og politisk virkelighet han er en del av, får vi ikke greie på. Vi vet like lite om disse menneskene som vi vet om en av undertøysmodellene til Hennes & Mauritz.

Se så rare de er!

I de fleste bildene er det stilløse ved skikkelsene gitt en moteinnpakning. Vi ser den skolerte motefotografens blikk på dem som står utenfor vår trendvirkelighet. Dette gjør at vi opplever bildene som "kule". Bildene oppleves som en harselas med det smakløse, samtidig som de fremhever visse elementer fra denne røffe estetikken, som kan overføres til moten. (Bildene ble også faktisk brukt av klesprodusenten Filenes for å profilere et tøft westerninspirert motekonsept.)

Bildene i In the American West er visuelt interessant. Avedon hadde utvilsomt en egen evne til å se hvilke muligheter som fantes i et ansikt, og hvordan han kunne understreke dette for å skape et mest mulig gripende og appellerende portrett. Men det virkelige menneske er brakt til taushet i bildene. Personene er forvandlet til stumme representanter for en fiktiv gruppe, "de fattige." I bildene har Avedon gjort fattigdommen til noe tidløst og kuriøst, noe som er totalt løsrevet fra den konkrete fordelingen i det amerikanske samfunnet. Det finnes ingen sammenheng mellom denne stusselige virkeligheten og de ekstravagante luksuslivene som Avedon også fotograferte. Bildene inviterer ikke betrakteren til å identifisere seg med disse forsofne bad taste-skikkelsene, de minner mer om en oppdagelsesreisendes observasjoner i en eksotisk kultur, med budskapet, "se så rare de er! "

Omfavner kunstens varestatus

Avedon blir ofte omtalt som fotografen som gjorde motefotografiet om til kunst, men kanskje kunne vi like godt sagt det motsatte - for hans kunst er virkelig også helt og holdent basert på en mote- og reklamelogikk. Hans suksess som fotograf bunner ikke bare i hans usedvanlige estetiske begavelse, men også i et utpreget markedsinnstinkt - en kynisk forståelse av at kunst kan være big business. Han omfavnet uredd og uten skrupler det avantgardekunstnere har kjempet mot gjennom et knapt århundre, nemlig at kunsten skal skrives inn i det kapitalistiske varesystemet, som en del av kulturindustrien.