Nesten på veg mot noe stort
Det er enkelt å avfeie Real Ones som et lett orkester, men de har mer ved seg enn som så, mener anmelderen.
Foto: promoLitt mer galskap, litt mindre naiv entusiasme, og de ville vært på veg mot noe stort.
Publisert 11.06.2008 16:14.
- Skriv ut
Real Ones: ”All For The Neighbourhood”
Warner Music
Real Ones: 'All for the Nighbourhood'
Foto: promoJeg innrømmer likevel at Real Ones av og til lager hypnotisk og suggererende musikk. Og dere musikalitet er uten konkurranse her til lands.
Bergenskollektivet Real Ones har for lenge siden vist at de kan snekre en popmelodi. Allerede på debut-ep-en ”Bratislava” i 2002 forbløffet de med en kombinasjon av popteft, folkemusikalske evner og en vri, en lyd av noe annerledes og fremmed. Noe utenfra. Den teften har de egentlig aldri vist igjen, før nå. På konsertscenen har Real Ones feid all tvil til side. De har gitt meg noen av de siste årenes mest gledesstrålende opplevelser i en norsk konsertsal. Det har imidlertid aldri fungert på plate, ikke helt. Men nå nærmer de seg.
Sommer
Det er enkelt å avfeie Real Ones som et lett orkester, et sommerpopband i konkurranse med Margarets og den slags - et slags avansert Vamp. Men de har mer ved seg enn som så. Bak de praktfulle popharmoniene ligger det en vilje til utforsking og lek. De plukker opp det som de finner på veien. Først og fremst har de sine egne ting, banjo, fele, gitar, trommer og bass. Så kommer det et vidunderlig orgel, snytt ut av en ikke nøyaktig angitt musikalsk fortid. Og jaggu har de ikke også kjøpt seg sitar.
Naivitet
George Harrison ville formodentlig nikket anerkjennende. Jørgen Sandvik er en bedre sitarspiller enn noen i Beatles noen gang var. Og Real Ones har bedre grep om harmoniene. Men førstestemmen har et stykke igjen å gå. Vokalist David Chelsom Vogt minner meg først og fremst om David Byrne fra Talking Heads. Han har en naivitet som skinner igjennom og som sjarmerer mer enn den berører.
Galskap
Og så harmoniene da. Beach Boys, liksom. Jeg skal ikke sitte her og unne folk noe som helst av Brian Wilsons galskap, men det er ingen tvil om at den var en del av hans geni, som popkomponist i verdensklasse, og som mannen bak noen av det 20. århundres mest spektakulære harmonier. Det er selvfølgelig ufint av meg å sitte her og ønske folk vondt, men en skilsmisse eller to i Real Ones’ verden hadde kanskje gitt musikken deres den desperasjonen, den dybden den av og til mangler. Real Ones er mer enn sommerpop, men de er fremdeles litt lette. Deres potensielle storhet kommer bare glimtvis, men når den kommer, aner vi at det er mer å hente. Det er mer i vente. Det er jeg overbevist om. En dag vil Real Ones ruve.
Publikums 17. mai-bilder
