Magisk møte i ørkenen
Etran Finatawa: ”Desert Crossroads”
Foto: Riverboat recordsSahara er det nye Mississippideltaet. Bluesen har ikke bare funnet hjem. Den utvikler seg videre der den egentlig kom fra.
Publisert 28.05.2008 16:05.
- Skriv ut
Etran Finatawa: ”Desert Crossroads”
Riverboat records
Midt i hjertet av Afrika, mellom Algerie og Nigeria, mellom Mali og Tchad, ligger Niger. Store deler av landet er ørken og savanne, Sahara går tvers gjennom. Og i dette ugjestmilde landskapet finnes to nomadefolk, tuaregene og woodabeene, som i årtusener har krysset landskapet med kameler, geiter og kyr, av og til i konflikt over vannressursene. Men i Etran Finatawa møtes de.
Supergruppe
Etwan Finatawa er en supergruppe i ordets opprinnelige betydning. To etablerte grupper av tradisjonsmusikere, fra det nordlige og sørlige Niger, møttes for noen år siden og skapte denne konstellasjonen. Debuten kom for to år siden, og fikk panegyrisk mottakelse i den spesialiserte musikkpressen. Oppfølgeren fører videre møtet mellom to høyst ulike musikalske tradisjoner, begge en del av bluesens røtter, men samtidig rytmisk og vokalt ulike. Begge en del av Sahara.
Det ubehagelige spørsmålet
Så til det ubehagelige spørsmålet: Er verden klar for enda et band fra Sahara? I fjor ble Tinariwen verdensberømte, og tok rockefestivalene med storm. For første gang i historien ble et band av tuareger, fra hjertet av Sahara, hyllet som det neste store i verdens ledende rockpresse. Årets rockalbum, mente BBC. Denne uka spiller de i Bergen og Oslo. Men er vi klar for et band til fra samme ørken?
Mississippi
Musikkbransjen har plass til tusen avmagrete og heroinavhengige rockekvartetter som synger om sin egen angst, men aldri to afrikanske artister som ligner hverandre. Det traff Paul Simon, da han gjorde det sørafrikanske koret Ladysmith Black Mambaso verdensberømte på plata ”Graceland” i 1987. Det finnes mange andre sørafrikanske kor med samme uttrykk, sa kritikerne. Paul Simon hadde gjort tradisjonen en bjørnetjeneste ved å løfte frem ett av dem. Den kritikken var meningsløs, selvsagt, siden vi neppe hadde hørt et eneste kor av det slaget hvis det ikke hadde for Paul Simon. Men poenget er det samme: Musikkbransjen og -pressen dyrker overfladiske analyser, og jeg vedder på at Etran Finatawa kommer til å bli beskyldt for å plagiere Tinariwen når de kommer til Norge for å spille i høst. Intet ville være mer malplassert. Sannheten er at Sahara bugner over av fantastisk musikk om dagen, og det utvikler seg i alle retninger på en gang, fra Mali og Mauritania i vest til Niger og Tchad i øst. Sahara er det nye Mississippideltaet.
Nyt
Etran Finatawa fra Niger skaper akkurat nå sitt eget uttrykk. Det kreves muligens kunnskap for å se akkurat det, men det kreves kun evnen til å drømme seg bort for å nyte. Lukk øynene, åpn opp ørene og la deg føres med til Sahara.
Publikums 17. mai-bilder
