Brand på Festspillene 22.5.08, regi Calixto Bieito

Den spanske regien av ”Brand” smelter det erotiske mennesket sammen med idédramaet.

Sven Nordin inntar scenen med tyngde og autoritet, men det er Maria Bonnevies Agnes som tar tak i hjertet. Hennes evne til å være kjærlighet med hele seg er unik. Hun er myk, men sterk under Brands fordring om at hun må gi alt, ofre alt for idealet.

Erotikk

Den spanske regissøren Calixto Bieito bringer det levende, erotiske mennesket inn i Henrik Ibsens idédikt. Maria Bonnevie som Agnes må ta imot både munnsex og kåte kyss av førstekjæresten Einar, spilt av Thorbjørn Harr og av den senere, strenge ektemannen Brand. Også han får et liv under beltestedet i denne oppsetningen.

Den erotiske undertonen gjør samspillet mellom Agnes og Brand mer virkelig og mer dramatisk. Bieito gir oss en krevende mann og en underkastende kvinne av i dag.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mer enn Ibsen

Ibsens Brand er en intens idealist som ikke ser de tragiske konsekvensene av sin kompromissløshet. Calixto Bieito går kanskje enda lenger, med et enda sterkere uttrykk i sin advarsel mot konsekvensene av en fundamentalistisk holdning. I stedet for å la naturkreftene ta livet av Brand, lar han Brand sørge for det selv.

Når hans gjerningers tragedier virkelig går opp for ham. Men de gjør det ikke før samfunnet vender seg mot ham. Teksten til Ibsen er omtrent halvert av Bieito sammen med Nationaltheatrets dramaturg, Gerd Stahl.

Som Stanley Kubric

Per Kristian Revholdt har ansvaret for musikken. Mye av forestillingen domineres av sangnummer av den rumensk-ungarske komponisten Ligetis urovekkende klanger. Sunget live. Ligetis klassiske musikk har tidligere løftet himmelen i”2001- En romodyssey” og andre filmer av Stanley Kubric. Ligetis klanger skaper assosiasjoner både til universet og til en skjærsild. Uroen i dem rimer i hvert fall godt med den kompromissløse Brands absolutte fordring til sine medmennesker. Ofre alt og gjør det med glede.

Flotte skuespillere

Ved siden av Nordin og Bonnevie finner vi sterke skuespillere som Erik Hivju som en pragmatisk fogd, Torbjørn Harr som en lettlivet Einar som ender opp som en slags misjonær-hore og Frøydis Armand som rasende intens mor som trosser sønnens krav til det siste.

M-l’ere og andre fundamentalister

Som de norske marxist-leninistene på 60- og 70 tallet, eller den kristne legbevegelsen, får Brand mange tilhengere i sin idealisme. Særlig sterk blir posisjonen hans i bygden etter at han holder stand gjennom sin egen krise der han nesten svikter. Sønnen tåler ikke klimaet der Brand utøver sin prestegjerning, og doktoren sier de må flytte sydover om han skal redde livet. Brand er så fortvilet at han et øyeblikk glemmer sin absolutte fordring. Men han tar seg sammen. Også Agnes bøyer seg under sin ektemanns krav om at idealet, saken er det viktigste. Sønnen dør.

Dramaet blir mer rotete i andre akt, her spiller samfunnselementene sterkere inn, og saken går ikke godt for enkemann Brand. Til slutt innser han at hans absolutte fordring bare har skapt vondt. Verden er ikke blitt bedre.

Og når han dør for egen hånd er vi så utmattet at vi nærmest nikker bekreftene. Ja, få det overstått.