For hvem er det mediene jakter på, om ikke de rikeste her i landet. Pengenes makt og mulighet er dagens mantra. Regissør Runar Hodne og scenograf Kristina Lindgren plasserer jakten på Volpones arv i et grønt villniss av jungelatmosfære, og lar skuespillerne selv stå for jungelens dyrelyder på en fantasirik måte.

Uten moral

Ja, den totalt skruppelløse galskap rammer de griske som er ute etter Volpones rikdom. Den slu Volpone lar tjeneren spre ryktet om hans snarlige død. Og fordi Volpone er ugift og har ingen arvinger, er det et effektivt agn for smisking og de mest oppfinnsomme gaver.

Onkel Skrue

Den rike Volpone elsker sitt gull som den ikke ukjente onkel Skrue. I et palass i Venezia nyter han sin velfylte kiste med dukater. Han vil ha, men ikke bruke. Tjeneren Mosca har en totalt motsatt holdning til rikdom, penger skal nytes og brukes opp. Gjett hvem som går seirende ut til slutt i denne moralske satiren som ble skrevet av Shakespeares svirebror, Ben Jonson.

Hustruen som agn

”Volpone” ble opprinnelig skrevet på blankvers av den fargerike Jonson som også var soldat og morder. Men I mellomkrigstiden diktet den østerrikske forfatteren Stefan Zweig blankversene om til prosa. Den lille rest av dikt i teksten bruker Volpone til å forføre Columba, den skjønne hustruen til en av de grådige ulvene som lurer rundt hans dødsseng og som bruker hustruen som åte. Bare her anes et snev av historisk sus gjennom bambusen.

Amerikanske komedier

Jungellandskapet på den runde scenen til Torshovteatret gir rike muligheter for assosiasjoner til dyreriket med mye lusking og sniking på lette føtter med eller uten kamuflasjedrakt i det ulendte terrenget. Både replikkføring og kroppsføring gir assosiasjoner til elleville amerikanske komedier som "Hjelp vi flyr", eller "Alene hjemme". Og til "Jungelboken" når skuespillerne antar dyrelyder og bevegelser i spillet.

Dobbeltmoral

Oppsetningen av Volpone på Torshovteatret er hysterisk morsom. Med stor spilleglede viser skuespillerne vise frem de mest umoralske og uetiske sidene av karakterene i jakten på penger og velstand. Det vitale ensemblet består av Ole Johan Skjelbred som en apelignende Volpone, assistert av en laidback Henrik Rafaelsen som tjeneren Mosca. Gisken Armand har en sterk moralsk fasade som notaren Voltore, med en slesk grådighet som drivkraft for å forsvare Volpone når han blir anklaget for voldtekten av Columba.

Egoisme

Finn Schau, Jan Sælid, Gisken Armand, Henrik Rafaelsen, Christian Greger Strøm og Marte Engebrigtsen.

Foto: Gisle Bjørneby

Marte Engebrigtsen fremstiller Columba svært bluferdig, mens Jan Sælid sniker dystert omkring som Corvino, hennes sjalu ektemann. Finn Schau er pragmatisk egoist som Corbaccio, med rullator. En mann som gjør sin sønn, Leone, arveløs i håp om selv å arve Volpone.

Christian Greger Strøm spiller sønnen, soldaten Leone, kampklar som en tiger med tunnelsyn i tretoppen, for å avsløre farens renkespill.

Alt ender opp i en latterlig rettsak, der alle aktørene presser seg sammen i liten vanndam på scenen. Når Volpone til slutt lurer seg selv, er det Mosca som sørger for å gjøre rett og skjel og dessuten å bli kvitt disse betente pengene som ødelegger folks moral.