Henrik Ibsen. Mennesket
Ivo de Figueiredos biografi tegner til å bli den beste biografien som er skrevet for et allment publikum. Det første bindet beskriver fyldigere enn tidligere biografer hva som var problematisk i Ibsens forhold til Norge.
Publisert 15.02.2006 10:29.
- Skriv ut
Ivo de Figueiredo
Henrik Ibsen. Mennesket
Aschehoug 2006
Det problematiske var nok ikke så mye Norge og nordmennene, som Ibsen selv. Det er den viktigste innsikten i første bind av Ivo de Figueiredos biografi. Han går langt inn i historisk materiale for å vise at nederlagene tidlig i Ibsens liv nok var mindre dramatiske enn enkelte biografer har gjort dem til.
En udugelig praktiker
Hva fallene var? Jo, faren gikk konkurs. Ibsen selv fikk barn som 18-åring og ble utkalt til straffearbeid fordi han ikke betalte bidrag i tide. Som teaterinstruktør- og direktør var han helt udugelig. Mye går på tverke fram til 1863. Først når han kommer seg til Italia våren etter, lykkes han for alvor som forfatter. Med «Brand» og «Peer Gynt» skaper han verdenslitteratur.
Men da hadde Ibsen ved hjelp av talent og en god porsjon flaks allerede hatt noen av de viktigste stillingene som fantes i det lille norske kulturlivet. Og når han først ville reise ut, var det ikke måte på hvor mange venner og bekjente som stilte opp for ham.
Et menneskelig geni
Slik jeg leser Ivo de Figueiredos bok, med undertittelen «Mennesket», blir Norges kanskje eneste virkelig betydelige litterære geni, nettopp dét - mer menneskelig. Ibsen fikset kort og godt ikke livet fram til han var 35 år. Og i stedet for å ta ansvar, skyldte han på andre og gikk på fylla.
Ivo de Figueiredo forteller godt og effektivt om Ibsens misère. Han skildrer forholdene rundt Ibsens begynnende forfatterskap grundigere enn tidligere biografer. Det er fort gjort å glemme hvor liten den nyfødte nasjonen Norge faktisk var. Desto mer imponerende er det at Ibsen klarte å beskrive et norsk individ så godt i «Peer Gynt», som avslutter dette bindet.
Litt gammelmodig stil
Figueiredos stil er langt på vei saklig og informativ, selv om han har en del merkverdig gammelmodige og belærende vendinger og fakter. Av og til likner han Hamsun-biografen Ingar Sletten Kolloen, som ikke alltid skiller mellom egne utbrudd og forfatterens.
I neste bind får vi vite hvordan det gikk med Ibsen etter at økonomien var sikret og han fikk et stort internasjonalt navn. Om jeg personlig skulle ønske meg noe, måtte det være at Ivo de Figueiredo klarte å belyse bedre Ibsens forhold til religionen, til kristendommen, enn han har gjort i første bind. Og som kritiker skulle jeg gjerne se at han leste enda bedre de gode kritikkene Ibsen faktisk fikk i Norge. Heller ikke de var så ille som Ibsen ville ha det til.
Kulturnytt, NRK P2, 15. februar 2006
Se også
Nyeste bildegallerier
I AfghanistanUnderholdningsnyheter
Kulturnyheter
